– Hvor er Anna? Gunnhild ga blaffen i både titler og etternavn nå. Det eneste som sto i hodet på henne var å få greie på hvor Anna var. – Hør her … da Helga og Nils Bergmoen forsvant med hele ungeflokken, gikk vel alle i bygda ut fra at du visste det. At det var en avtale mellom deg og dem at de kunne ta ungen med. Jeg vet jo ikke … kjerringa mi vet ikke, det er vel ingen som vet om du ga fra deg ungen for godt da du reiste fra dalen. Hva skulle vi gjøre? Skulle vi nekte folket å reise? Nekte dem å ta med seg en unge som har bodd hos dem så lenge at alle i bygda har sett på henne som datter av paret? Han ristet på hodet. – Nei, du … skal du etterlyse ungen får du sette i gang selv. Vi blander oss ikke borti … – Kjør oss til lensmannskontoret! avbrøt Wilhelm Hermann. Gunnhild var fareturende taus, men ansiktet hennes røpet at sjokk og sinne, blandet med en bunnløs fortvilelse var i ferd med å overta kontrollen over henne.