En ung kvinne flytter inn på hybelen til kjæresten. Han lar henne bruke kleshengerne sine og gir henne en egen teskuff på kjøkkenet. Når han er på jobb, ligger hun under dyna og lytter etter postmannen og naboens katt mens hun tenker på den tiden da hun og venninnen var så nær hverandre at de nesten unnslapp følelsen av å være helt alene.

Hva skjer når man bare ser seg selv gjennom andres blikk? Når man legger for mye i det som blir sagt og gjort, når man blir uselvstendig på grensen til identitetsløs? Lufte gaupene utforsker tilhørighet, lengsel og uro, og den makten vi lar andre mennesker få over oss.

Anmelderne mener:

«Julie T. Stangebye debuterer med en sterk roman om unge mennesker, dirrende av uuttalt og undertrykt smerte […] denne språksikre og stilsikre debutromanen […] handler veldig mye om nærhet, og om å ønske nærheten så sterkt at det blir plagsomt for den andre. Og om å søke aksept så sterkt at en utsletter sine egne behov, helt til de uavvendelig dukker opp og fører til ønske om å gjøre noe dritt - her også uttrykt som å lufte gaupene, det vil si å bryte noen tabuer eller simpelthen gjøre noe kriminelt. Mye er skjult i denne teksten. Det dirrer med når en leser.»

Emil Otto Syvertsen, Fædrelandsvennen

"Kanskje ikke den type litteratur vi vil ha, men den vi fortjener"

Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv

"Stangebye skriver godt om unge mennesker uten retning og vilje, med en slags vegring mot å bli voksen."

Stein Roll, Adresseavisa