I sine nye dikt lar Ove Røsbak pendelen slå mot det mørke i livet, mot døden, mot det mørke sinnet, mot tap. Men diktene formidler også gleden over de lyse øyeblikkene, gjerne formidlet i naturstemninger og erindringsstykker. Det er nære dikt, dette, jeget blir aldri latt alene, det strekker seg alltid mot noe annet, mot en mor og en far, mot barn, mot den elskede eller mot en vennlig gud.