Av redsel for at noe fælt skal skje med datteren deres, Synne, har moren og faren laget klare grenser for hva hun får lov til å gjøre; «eit paradis med tjukke strekar, som ho ... må vite å halde seg innanfor; som dei ventar at ho skal halde seg innanfor. Og dersom ho går over strekane, så gapar dei og ber seg, og drar ho fort inn igjen.» Fordi Synne vet at moren og faren og andre voksne vil det beste for henne, prøver hun å gjøre som de sier. Og snart kommer dagen da hun skal flytte opp til loftet helt alene, der det fins mørke kott og branntau som hun må kaste seg ut med, hvis det skulle begynne å brenne. Om tida: I Norge i slutten av 50-tallet kjøper en ennå mange steder melk i spann, og sitter med øret tett inntil radioen for å få med seg rundetidene til Knut Johannesen og replikkene til Rolf Kirkvaag i Det spørs. Etter hvert kan en se folk stå og stirre på en skjerm i vinduet til butikker der de selger fjernsyn, i håp om at prøvebildet der inne skal begynne å røre på seg. Når de endelig får fjernsyn selv, "sluker dei alt, som ein ikkje skulle tru ville interessere dei: pausefiskar og program om maleri og reportasjar frå gruvene på Svalbard" ... "Det grå lyset samlar i seg alt det ( dei ) har lengta etter: Ein stad der dei kan leggje frå seg all uro og bare la seg fryde." De slipper til og med å engste seg for ungene: De kommer hjem før foreldrene får sukk for seg, fordi de gjerne vil se klokka og fjernsynsvertinnen, før Ten-pluggen starter.