I forbindelse med jobben som naturkonsulent drar en ung kvinne tilbake til øya og huset hvor hun vokste opp for å undersøke tomten der kommunen skal bygge et nytt museum. Mens hun bor hjemme hos moren dukker minnene om den døde broren opp.

Bølgene reiser seg på vei innover mot land, blir høyere og høyere over grunna. De når land, de slår, de legger seg i kulper på bergene. Om kulpene jevnlig tilføres saltvann, danner det seg hele økosystem i dem. De rommer tang, skjell, små fisker, krabber, de er en stor gullfiskbolle. Evy ser for seg hele verden på én gang: I Barentshavet begynner en knølhval å svømme sørover; en mann i San Francisco kjøper sigaretter på en bensinstasjon – han mister en seddel idet han skal til å betale og da han bøyer seg ned for å plukke den opp får han øye på en bekjent på plassen utenfor og glemmer sigarettene på disken; på stadion mottar høyrevingen ballen, demper den og tar sats, han sparker ballen forbi målvakten og den treffer mål øverst i venstre kryss; en hest slår med halen, dasker til noen brysomme fluer, kneiser med nakken, spiser av graset på beitet; et barn kaster en stein ut i en elv og ser den trille bortetter bunnen med strømmen; på en bussholdeplass noen kilometer nordover reiser en jente seg fra benken i skuret og rekker ut armen for å stanse en buss, frontlyktene blir reflektert i den runde refleksen som henger ut av jentas lomme. Dr. Jonathan Osterman avlegger sin doktorgrad i fysikk ved Princeton University og blir ansatt som fysiker på Gila Flats Test Base. Men hjemme er ikke nærværet hennes nok til å sette luften i bevegelse. Hun får ikke støvet til å virvle opp, det blir liggende i tykke lag på toppen av skapene, på listene rundt vinduskarmene. Det er noe ødslig ved det. Som å være fastspent i tiden. Som om hun er det siste levende mennesket, etterlatt av et dødelig virus som utrydder menneskerasen, og utenfor huset er verden forlatt. Bilene står parkerte ved kjøpesentre, krasjet inn i lyktestolper, graset slår seg opp gjennom sprekkene i asfalten, forstyrrer strukturene, forskyver platene, gjør husene skakke.

Randhav er en stilsikker roman om å savne – og å huske – enten det er i form av rom, klær, tegneserier, eller en folkevogn som fremdeles står i garasjen.