Arild Stavrums Siste mann på rygg er en heftig fortelling om menn på matta i farlig kamp, og en engasjerende roman om bryting og den enorme viljen til å vinne.

Albert Svendsvik er tjue år og jobber på brygga i Kristiansund. Når han ikke lager klippfisk, trener han bryting. Hele tida. Han bor i et lite og slitt hus med mor og to yngre brødre. Faren sin har han aldri kjent. Året er 1936. Det ulmer i Europa. Det yrer på brygga. De fleste jobber med klippfisken, andre må leve av å koke hjemmebrent. Albert har én konkurrent i sin egen by: Johnny Wiik, rikmannsgutten som er sjefen hans på brygga. Da de var barn, lekte de sammen, nå barker de sammen. I kampen om plass i olympiatroppen. Og det er ikke et hvilket som helst mesterskap, det er de olympiske sommerleker i Berlin der Hitler selv kommer til å sitte på tribunen. Arild Stavrum skriver om trening og idrett, om to menn på matta, så en kan se for seg musklene som dirrer, kroppene som kastes, svetten som siler, styrkeprøven som koster alt. ”Treneren min klapper meg to ganger på ryggen. Så tråkker jeg hardt inn på matta med venstrefoten først. Strammer skolissene nok en gang. Jeg skal gi smerte. Og jeg tåler smerte.”