«Folk flest er folkelige, og de færreste skjerper seg.»

Denne påstanden dukker opp i SNAFU blant brobyggere og svanesanger, konfirmanter og sykdomsbilder, jegere og motforestillinger. Karakterene som befolker denne samlingens tretten tekster strever med alt fra munntørrhet og bryllupsfotografering til døde mødre og svikefulle brødre. Deres evne til å kare seg videre forener dem i sporene de etterlater seg; spor av glede, spor av sinne, spor av sorg.

«Sett utenfra var aktiviteten inne på det lille rommet enkel å oppsummere, en timelapse ville vist ham sirkle en kuvøse tilnærmet uavbrutt, rundt og rundt og rundt; demontere, vaske, sette sammen igjen, runde på runde på runde, frem til fullført dag, fullført uke, fullført måned. Oppsummeringen av hans dager, uker og måneder kunne inngått i en lærebok i grunnskolen. Subjekt, verbal, objekt. Han vasker kuvøser. Eventuelt: Noen gjør noe. Hva så han når han kikket ut, når han så seg rundt? Akkurat det samme. Runddansen.»