Bokdebutanten Liv Rogstad (1946) presenterer drøyt åtti dikt i samlinga Voksesmerter, som kom ut på Arktisk Forlag i Tromsø høsten 2007. Tittelen på samlinga er velvalgt, dikteren har mye hun vil formidle av minner fra oppvekst og familie. Som tittelen artikulerer er her dikt om voksesmerter i mange faser av livet. Ett eksempel: Fall Søndagsbakken på ski mellom fars armer faller bæres legges til sengs Mor ved sengekanten Til dukken strikker hun kjole Rød som neseblodet Rød som rødmen Her er allmennmenneskelige opplevelser, refleksjon og sansning, poetiske fortellinger, angstklemmer og kjærlighetslengsler. Tematisk handler flere av diktene om nederlag, foreldres sinte reaksjoner, opplevelse av urettferdighet, og det å føle at ens egne kvaliteter blir verdsatt like høyt som andres. "Troll kan temmes/trodde far/mente mor/hun kan klemmes/kanskje skremmes/inn i god maner" heter det i diktet "Lydighet er en dyd". Men her er også varme dikt om besteforeldre og gode opplevelser. Hun skriver om det forgangne, om det forgjengelige, om livets overganger og mye om barndom - en følsom, ofte sår livsvisdom om dobbeltheten i tilværelsen og i relasjoner. Diktene har en sterk naturtilknytning; hun bruker naturen som bilde på situasjoner, følelser og erfaringer Samlinga har en kronologisk struktur, der et dikter-jeg går fra barndom via ungdom og kjærester, til voksenliv, samliv og oppbrudd. Mot slutten er det også gitt plass til noen dikt om alderdom og død, der tonen er mer aksepterende. Og - ikke minst er her med et dikt om avskjeden med mamelukken - ganske sikkert et underkjent tema i norsk lyrikk!