Bortenfor, bortenfor, bortenfor

Verden er i ideologisk bevegelse, så hvordan har det seg at den norske litteraturen tillater seg å stå stille? På den lille, flytende øya ruver realismen, der hverdagslivet til norske middelklassemennesker og et og annet arbeiderklassemenneske er alfa og omega. På øya er det innovativt og eksperimentelt å la en karakter skru på en lysbryter. Øyas litteratur omhandler mennesker isolert i gamle hus, i nyere blokkleiligheter, i bygdelandskap der det bor mellom ett og tre andre mennesker, eller i byer der antallet innbyggere er mellom fem og ti. Her tegnes en verden slik et barn tegner et hus, eller slik den voksne tror at barnet tegner huset: tilstrebet naivt. Øyas litteratur har utviklet sitt eget sannhetsbegrep, sitt eget språk, slik et språk kan utvikle seg på en isolert øy.Øya er ikke en øy alene, ingen øyer er alene. I vannet rundt øya er strømmene sterke og oppstår langt unna, i fjerne strøk av verdenshavene, de bærer like fullt inntil kysten, alt skylles opp på øyas strender, før eller senere. Det bortenfor, bortenfor, bortenfor.