Året er 1925. Andreas Bjerre er i ferd med å dø. Han tar sitt eget liv. "For Madeleine Bjerre fantes det ikke noe valg denne avgjørende novemberdagen i 1925. Hun krøp opp i sengen og la seg bak ham, lyttet til pusten hans, de lange åndedragene, kjærtegnet ham der han lå i sengen, så liten og ubevegelig, lik et barn som trenger trøst. De lå fortsatt slik da hun lukket øynene hans for aller siste gang. Ja, han hadde forlatt henne. Akkurat som hun alltid hadde visst at han kom til å gjøre en dag." Året er 1913. Andreas Bjerre er psykolog og forsker, og skal skrive en fagbok om livstidsdømte fanger på Långholmen i Stockholm. Ekteskapet med Amelie har havarert og han strever med skrivesperre og seksuelle tvangstanker. Og ikke minst plager det ham; har plaget ham hele livet, det kompliserte, for ikke å si hatske, forholdet til sin eldre bror, psykoanalytikeren Poul Bjerre, tilhørende kretsen rundt Sigmund Freud. Sakte men sikkert dras Andreas mot sin undergang - ikke minst da broren gifter seg med Gunhild, mor til Amelie. Men det finnes en kvinne, Madeleine, som vil gjøre alt for å redde Andreas. Hun bestemmer seg for å bli den som bærer bud om forsoning mellom de to brødrene. For sent innser hun at dette kan føre til at hun selv går til grunne. Budbæreren bygger delvis på autentiske dagbøker og brev, men er likevel en fri fortelling om to brødre og deres møter, både reelle og imaginære. Den ene strever med overbevisningen om sin udugelighet, mens den andre tenker "overmenneske" om seg selv.