EMANUEL konkurrerer med «Ferdinand» om å være Scotts minst påaktede roman. En grunn til det kan være at vi her møter en Scott som spiller med sordin. Arne Beisland skriver i sin Scottbiografi: ... «Emanuel. Et menneskefrø», virker som en avlastning og avkobling. Ingen forkynnelse, ingen barsk satire, bare mild, forsonende inderlighet er denne barneskildringen. En from religiøs tendens går igjennom denne boken. Ydmykheten som åpenbarer seg i barnesinnet, fører også til ydmykhet og hengivenhet i den voksne sjel. Det er fortellingen om et barn skrevet for voksne, og mildheten hos dikteren vinner seier. Men om boken er mild, er den likevel ikke stillestående. Gjennomsyret av Scotts lune humor skildres Emanuels utvikling i tidlige barneår og menneskene rundt ham - særlig forholdet til oldefaren Gammelmand. Vi føres inn i et lite lokalsamfunn som i hvert fall mange eldre lesere vil kjenne seg igjen i. Vi møter «store» mennesker som i handling viser seg å være små, men ikke minst «små» mennesker som viser seg store når det røyner på. Scotts yngste sønn, Dag, ble født 11. februar 1922. Det er tydelig at denne begivenheten har hatt stor betydning for romanen som kom ut om høsten samme år. Det viser seg ikke minst i kapittel 9, som skiller seg markant ut fra den øvrige teksten - et stykke prosalyrikk på 29 linjer i originalutgaven - 29 linjer som vel er noe av det vakreste som noensinne er skrevet i norsk litteratur om barnet som bindeledd mellom menneskene og Gud.