Ada Heidmann er foreldreløs, men har klart seg godt i livet. Som ung husjomfru ved et idyllisk kurbad i Buskerud får hun oppleve mye – og treffe mange. En kald vinterdag i 1883 ankommer en gjest som spør etter henne. Ada kan ikke huske å ha sett mannen før, men synes det er noe kjent ved ham. Og så forteller gjesten henne noe som vil forandre hennes liv for alltid … «De må gjerne kalle meg feig. Annet har jeg vel ikke fortjent etter så lang tid.» Lang tid? Jo, det kunne han si om igjen. «De må tro meg, frøken Heidmann … kan jeg kalle Dem Ada?» «Nei, det kan De aldeles ikke!» Hendene hans sank ned langs sidene. «Jeg burde kanskje ha skrevet først, men var redd for at De ikke ville svare.»