Det er dårlig tone her til lands, særlig blant kristenfolk, å provosere. Men husker vi hva ordet står for? Provocare på latin betyr «å kalle ut eller frem». Når Jesus står ved graven der et firedagers lik alt lukter ille, og roper: «Lasarus, kom ut», provoserer han. Og Lasarus lar seg provosere. Hendene hans og føttene er omviklet av linnet-strimler, dødens pant, men han lystrer. Tenk at han skulle få se dagslyset igjen - og kjære ansikter! Jesus sier: «Hjelp ham løs, og la ham gå.» Senere sitter de sammen til bords, de to. En provokasjon trengs iblant for å bekrefte at vi lever. Den kan hjelpe oss til å bryte bånd som har holdt oss fanget, til å finne veien tilbake til bordfellesskap.

Påsken er i den forstand alltid provoserende. Askeonsdag provoserer oss bort fra illusjoner om storhet: «Av støv er du kommet, til støv skal du bli.» Påminnelsen setter så mangt i perspektiv. Påskenatten provoserer oss inn i lyset av Kristi seier over døden. Den bekrefter at det finnes noe sant og varig: et solid fundament vi kan bygge våre liv, vårt samfunn, på. Den Oppstandnes formaning om å dele det vi får, provoserer oss ut av trangsyn og bekvemmelighet: Like til verdens ende skal hans raushet nå.

Etter et år ulikt andre i manns minne, med kloden under Covid-pandemiens hæl, ville man tro at en påskeprovokasjon ville komme godt med. Derfor provoserer det meg, i mer konvensjonell forstand, at det på flere steder i landet har vært umulig å feire påske offentlig. Alle innser behovet for proporsjonerte smittevernstiltak. Men når jeg ser på forsamlinger som får finne sted, i mammons og idrettens templer, for eksempel, begriper jeg ikke at kirkene, nettopp til påske, stenges - og at dette ikke vekker større anstøt.

I statens og lovens øyne anbringes påskenattsvaken i samme kategori som en bingokveld. Jeg har ingenting mot bingo. Som ungdom solgte jeg lørdagsbingovafler på Bøndernes Hus i min hjembygd. Men det må skjelnes mellom grader av vesentlighet. Det offentlige er visst ikke i stand til, nå, å gjenkjenne gudstjeneste som noe kategorisk særegent, en form for adferd som fortjener særskilte tiltak, særskilt kreativitet. Vi har tapt en dimensjon av tilværelsen: Det transcendente er strøket fra offisielt ordforråd.

fra forordet av Erik Varden ERIK VARDEN er katolsk biskop i Trondheim stift og cisterciensermunk. St. Olav forlag utgav i 2020 hans bestselgende bok Lengsel er mitt vesen | Om ensomhet og kristen erindring.