Stjernenes knitring

Å være sju år gammel og miste moren sin. Å være sju år gammel på gulvet sammen med lekesoldatene, en hel verden alene, ingenting annet finnes. Å være sju år gammel og bo i en liten leilighet i Reykjavik sammen faren sin, han sier ikke mye, men han er der. Å være sju år gammel og se en dame du ikke kjenner komme ut av soverommet hans en morgen. Etterpå blir alt annerledes: Etterpå er dere tre. Hun koker havregrøt til frokost hver morgen, du kjenner henne ikke. Å være sju år gammel, å falle til ro i bestemorens stemme, fortellingene hennes, om mennesker du ikke kjenner, mennesker du likevel er bundet til - fortellinger som løfter deg vekk, bærer deg fram, fortellinger om drømmene de bar på lenge før du fantes, om hva det vil si å høre sammen. Stjernenes knitring er umiskjennelig Stefánsson: Flommen av fortellinger, språkets skjønnhet, varmen og inderligheten - kombinert med den burleske humoren og den overrumplende ironien. Som ofte ellers i forfatterskapet flettes fortid og nåtid sammen i et flertydig bilde av det islandske samfunnet. Men ingen andre steder i Stefanssons romaner finnes en barndomsskildring akkurat som i Stjernenes knitring: melankolsk, nysgjerrig, tilbakeholden og medfølende.