Det virket som om de hadde sittet en evighet nede i den trange jordhulen. Ben og armer verket, og det var ikke plass til verken å skifte stilling eller strekke ut et ben. Barna hadde sittet musestille hele tiden og stirret på hverandre med store, forskrekkede øyne. De fremmedes ankomst hadde revet den trygge tilværelsen deres i stykker som et dårlig klede. Nå trykket Cathrine Hallvard og Lille-Øystein tett inntil seg, mens fru Ellinor holdt om Anine og Siv. Hvert øyeblikk ventet de at trelemmen over hodene deres skulle bli revet opp, men minuttene gikk uten at noe skjedde. En av de store trekistene skar Cathrine noe infernalsk i siden. Forsiktig forsøkte hun å skyve den bort, men den lot seg ikke rikke. Fru Ellinor smilte.

– Hva i all verden er det i kistene? hvisket Cathrine. – Denne er tung som bly. – Gull! – Gull? Cathrine klarte ikke å holde utropet tilbake. – Ja, Halldors gull. Skatter han samlet seg under hærtoktene i Grekenland sammen med Harald. Det er kanskje en av tingene de er ute etter. Det har gått gjetord om Halldors skatter, men ingen har sett noe til dem. Han har aldri sluppet noen ned her – før nå.

Lyden fra kampene utenfor nådde dem dempet og skremmende, men etter hver stilnet det. Da kjerten sloknet, oppdaget de antydning til dagslys i sprekkene over seg. Det var blitt en ny dag! Så ble trelemmen revet vekk og sollyset flommet ned til dem.