Endelig foreligger Lorcas litterære gjennombrudd på norsk. I 1928 kom hans Romancero gitano, en ballade-, eller kanskje heller romansesamling, med røtter tilbake til spansk gullalder som skulle selge i flere opplag i årene før den spanske borgerkrigen. Romancero er fellesbetegnelsen på en rekke dikt med episke karakter, gjerne med historiske motiver som Lorca vekket til live igjen i sitt metaforsterke og symbolladede språk. I disse diktene kan man se Lorcas dype fascinasjon for og forankring i det lokale, andalusiske. Samtidig peker diktene langt ut over dette, mot en mer eksistensiell, universell tematikk. Gjennom sin behandling av sigøynernes mytologi og tradisjon og møtet med samtidens instrumentelle "fornuft" trekker Lorca fortiden inn i nåtiden, og slik møtes også det tradisjonelle og det modernistiske. En opprivende og vakker diktsamling med et sterkt uttalt og sanselig billedspråk som igjen og igjen kretser om de menneskelige vilkår, uvegerlig knyttet til lengsel, seksualitet, vold og død.