Suoivvanasa cuovga

Issát Sámmol Heatta joiker, spiller med sin selvlagde instrument joikofonen og leser sine egne dikt. Diktene handler om samhold og kjærlighet. Forfatteren beskriver områder og steder, der tidligere generasjoner har flyttet og vandret. Han etterlyser de som har fjernet seg fra det samiske, og undres over hvordan kommunisere med en som ikke kjenner sitt opphav. Han beskriver en som har mistet så mye og som er blitt sviktet. Forfatteren skriver om hva som innhentet den eldre generasjonen, men hva blir den yngre generasjonen innhentet av. Forfatteren beskriver kjærligheten som et smil, som et kjærlighetens bål og beskriver sin kjære med de fineste ord. Han bygger kjærlighetens hus men savner morskjærlighet.