Witold Gombrowicz (1904–1969) begynte å skrive dagbok da han var 49 år gammel. Fjorten år tidligere var han ankommet Buenos Aires om bord på en atlanterhavsdamper. Planen var å returnere etter et par uker. Men så brøt krigen ut, og det skulle gå 24 år før Gombrowicz igjen satte føttene på europeisk jord. Sitt hjemland Polen så han aldri igjen.

Dagboken ble opprinnelig publisert som månedlige bidrag til det Paris-baserte emigranttidsskriftet Kultura. Den er ingen loggbok over forfatterens gjøren og laden, men en 16 år lang eksistensiell og kunstfilosofisk undersøkelse, skrevet av en forfatter som bevisst går inn for å bli «[s]in egen kommentator, rettere sagt [s]in egen iscenesetter ». I Dagboken skaper han sitt eget diskusjonsforum, en «blogg» lenge før internett.

Første bind av Dagboken utkom i fjor høst, og omfattet årene 1953–1958. Dette er andre og siste bind, som bl.a. skildrer Gombrowicz’ farvel med Argentina, årene i Vence i Frankrike og hans giftermål med den drøyt 30 år yngre Rita. Vi møter en forfatter som står på randen av verdensberømmelse, samtidig som kreftene ebber ut.

Witold Gombrowicz skrev fem romaner, fire skuespill og én novellesamling. Dagboken regnes som hans mesterverk. Forfatterskapet har vært retningsgivende for flere generasjoner av norske litterater – fra Dag Solstad til Karl Ove Knausgård. «I denne dagboken skriver jeg ned min egen historie. Det vil si – ikke det som er viktig for dere, men for meg. Hver og en av disse monologene er noe jeg trenger, hver av dem gir meg et puff.» – Witold Gombrowicz