Witold Gombrowicz (1904–1969) begynte å skrive dagbok da han var 49 år gammel. Fjorten år tidligere var han ankommet Buenos Aires om bord på en atlanterhavsdamper. Planen var å returnere etter et par uker. Men så brøt krigen ut, og det skulle gå 24 år før Gombrowicz igjen satte føttene på europeisk jord. Sitt hjemland Polen så han aldri igjen.

Dagboken ble opprinnelig publisert som månedlige bidrag til det Paris-baserte emigranttidsskriftet Kultura. Den er ingen loggbok over forfatterens gjøren og laden, men en 16 år lang eksistensiell og kunstfilosofisk undersøkelse, skrevet av en forfatter som bevisst går inn for å bli «[s]in egen kommentator, rettere sagt [s]in egen iscenesetter». I Dagboken skaper han sitt eget diskusjonsforum, en «blogg» lenge før internett.

Witold Gombrowicz skrev fem romaner, fire skuespill og én novellesamling. Dagboken regnes som hans mesterverk. Forfatterskapet har vært retningsgivende for flere generasjoner av norske litterater – fra Dag Solstad til Karl Ove Knausgård.

Den norske utgaven av Dagboken er delt i to. Første bind omfatter årene 1953–1958, og er utstyrt med introduserende essays av Tor Eystein Øverås og Geir Gulliksen. Rita Gombrowicz, forfatterens enke, bidrar med et helt nytt forord. Agnes Banach mottok Kritikerprisen 2012 for sin oversettelse av bind 1.