Hopp til hovedinnhold
7 min Litteratur

Hemmeligland

De finnes, de parallelle universene.
Publisert9. sep. 2021
Foto & videoMarius Nergård Pettersen
TekstMarius Nergård Pettersen

Treningstøyet er min kamuflasje. Ingen stusser om de møter en jogger i halvmørket på disse stiene. Så jeg har løpesko og joggedress, lett lue og tynne vanter. Det minimale antrekket til en som løper og så drar rett hjem. På en vanlig kveld kler hundrevis av mennesker seg som meg i denne skogen.

Men denne joggeren skal ikke hjem.

Jeg løper rolig opp den siste bakken, snur meg og ser om det kommer noen lenger nede. Om det hadde gjort det, eller om lyden av møtende steg hadde kommet bak svingen høyere oppe, ville jeg ha fulgt stien i enda noen minutter. Nå er jeg alene. Så jeg øker farten mot skogkanten, tar sats og hopper ut på en stein mellom trærne, spretter videre mellom to andre steiner og lander i den bløte mosen. Fremfor meg leder et smalt tråkk videre. Det er synlig her, men takket være manøveren med steinhoppingen er tråkket umulig å se fra hovedstien. Den første steinen lå der fra før, de to andre fant og bar jeg hit i sommer. Jeg strener videre mellom trærne. Når den neste joggeren passerer, er jeg borte.

Det tok tid å finne den videre adkomstveien, og jeg er godt fornøyd med den. Først går den gjennom en granskog som er så tettvokst og kjedelig at kun en og annen soppsanker vil utforske den. Her går jeg likevel litt ulike ruter hver gang for å fordele slitasjen på terrenget. Så bikker den inn gjennom en kløft og videre ned en bratt li.

En falk svever over trekronene idet jeg passerer det nå utflyttede revehiet der små, brunoransje hårballer løp inn og ut i våres. Jeg tråkker inn i ny tett skog, før en lysning åpner seg i en bred steinur. Nå vil en som vet hva han ser etter, skimte brunbeisede planker mellom to graner på motsatt side av ura. Men det er først når du dukker inn mellom greinene og står bare to meter fra ytterveggen, at du virkelig ser den.

En knøttliten hytte. Ikke større enn at den så vidt har ståhøyde til en voksen person. Den er to meter og førti centimeter lang og halvannen meter bred, den har to vinduer, en dør og en pipe ut og opp fra bakveggen.

Fortsatt er blindsonene i norsk natur mange og store. De er steder å drømme om og søke tilflukt i. Denne gjemte hytta står et sted i Midt-Norge.

Av gammel vane sjekker jeg taket først. Ingen lekkasjer enda. Jeg åpner døra og huker kroppen inn. Rommet lukter av jord og treverk. Det har steingulv, en sengebrisk langs langsiden og vedovn i det ene hjørnet. På veggene henger et kart, et gammelt maleri og to hyller med bøker, noen kopper og en kaffekjele. Fra en krok i taket dingler et sammenrullet liggeunderlag.

Jeg roter fyrstikkesken fram fra sekken og åpner ovnen, tenner en fyrstikk og stikker den borti haugen av bjørkenever og pinner som ligger klart der inne. Mens flammene varmer rommet, går jeg ut og klyver noen titalls meter opp i lia. Inntil en stor stubbe ligger to steiner og skjuler et hulrom under røttene til furua som en gang sto her. Der inne venter lageret som gjør denne blindsonen av skogen til et hjem for natta: en vanntett kasse med klær, sovepose, noen hermetikkbokser og drikke. Om noen timer vil jeg sovne varm og mett til lyden av knitring i ovnen og tunge regndråper mot taket.

Som barn leter vi alltid etter hemmeligheter. Finner mysterier og skjulesteder overalt hvor vi går. Men på et eller annet stadium legger de fleste bort denne letingen. Vi føler kanskje at vi har funnet nok.

Parallelle virkeligheter er ikke avhengige av uforklarlige krefter for å eksistere. Den som ikke vet om denne døra, tror at området den står i, er skog og ingenting annet enn skog.

Velkommen til Hemmeligland står det på et skilt på døra. Jeg vet; en litt barnslig velkomst, noe som kunne vært skrevet av en tiåring med et innbilt Narnia eller Harry Potter-univers i klesskapet. Men jeg står for det skiltet. Ingen steder er jeg nærmere barnet i meg enn her. Og dessuten har jeg for lengst oppdaget at det finnes parallelle univers. De er kanskje ikke av den overnaturlige typen, men godt skjult for de aller fleste. Sånn som dette, Hemmeligland, et sted som ligger nær, men likevel så fjernt fra universet joggerne der oppe på stien lever i.

For meg ble friluftslivet en metode for å fortsette letingen. Forlenge barndommen. Tenårene handlet om å dra ut, tjueårene om å utvide horisonten til nye skoger og fjell. Der fant jeg alltid noe nytt. Underveis ble det yrket mitt å lete etter og utforske alle slags landskap, vær, årstider, dyreliv og kulturspor. Jeg har funnet mye. Mye har jeg fortalt om, men mye er også holdt skjult. Jeg tror at naturen skal være litt uoppdaget. At den mister magien om vi overforklarer, merker og skilter alt. Akkurat som et maleri eller en roman mister magien om du ikke selv får lete og tolke. I natur, som i kunsten, bør det være rom for å oppdage, enten det er mellom tekstlinjer, penselstrøk eller i en li i en skog. Derfor skriver jeg ikke hvor denne hytta ligger. Men jeg vil gjerne fortelle at den eksisterer. Gi et glimt fra et ukjent univers, slik at du selv hever blikket når du går eller jogger på en sti. Det er flere skjulte skatter enn du kanskje tror.

De er mange flere enn jeg først trodde.

Jeg vokste opp med historier om hemmeligheter i naturen. Som voksen begynte jeg å lete etter dem. Hytta Hemmeligland ble bygd i et forsøk på å forstå hvorfor slike steder eksisterer
Jeg vokste opp med historier om hemmeligheter i naturen. Som voksen begynte jeg å lete etter dem. Hytta Hemmeligland ble bygd i et forsøk på å forstå hvorfor slike steder eksisterer.

På en av hyllene i mitt lille rom her i skogen står en bok kalt Hemmelige hytter. Ikke at jeg leser i den, jeg har skrevet den selv, men den står her i tilfelle noen snubler over hytta og spør seg selv hva i all verden de har funnet. Boka forteller historier om plasser som denne: små hytter skjult på steder der nesten ingen går. Jeg hadde lett etter dem i årevis. Reist landet rundt etter historiene om dem som bygde dem. Jeg hadde samlet fortellinger om alt fra jegere og fiskere til uteliggere og motstandsfolk som alle gjemte seg vekk i naturen. Da boka ble utgitt, var den et dykk ned i en til da nesten ubeskrevet del av norsk kultur. Den viste, uten et eneste stedsnavn, at hemmelige hytter står og brukes nesten overalt.

Hemmelige Norge - det skjulte friluftslivet

Av Marius Nergård Pettersen

Jeg tenkte at det holdt med den ene boka. Men utgivelsen var som å åpne vinduet mot en ny verden. I måneder etterpå blåste historiene inn. I håndskrevne brev fortalte gamle mennesker om steder de hadde brukt i femti år uten å fortelle om dem til andre enn sine nærmeste. I e-poster kom lange fortellinger om vennegjenger, par og einstøinger med vel bevarte hemmeligheter. Meldinger tikket inn med bilder av steder folk hadde funnet eller bygd selv. Etter et halvt år visste jeg om flere hundre nye gjemte steder. Mange av dem med historier helt annerledes enn de jeg tidligere hadde fortalt om. Og ikke bare det: Jeg fikk andre historier også. Om det noen kaller hold kjeft-aktiviteter. Ting man vil ha for seg selv, eller som balanserer på grensene av moral og lovverk.

Summen av alt var et unikt innsyn i skjulte sider av norsk friluftsliv. Noen historier var absurde, andre var mystiske, mens andre igjen var vakre. De kom fra dype villmarker og fjerne fjell, men også fra rester av natur rett utenfor byer og tettsteder. Sammen tegnet de nye bilder av hva natur er og betyr for nordmenn.

Jeg måtte bare ut igjen.

De som kjenner til og åpner slike dører, vet at det i norske skoger og fjell også er steder som aldri har stått på et kart.
De som kjenner til og åpner slike dører, vet at det i norske skoger og fjell også er steder som aldri har stått på et kart.

Boka Hemmelige Norge: det skjulte friluftslivet, beskriver en slags reise mellom disse historiene. Det er en reise på baksiden av turistbrosjyrene. Gjennom kløftene bortenfor de merkede stiene. Gjennom alle landsdeler og tvers gjennom det snodige nasjonale lynnet av naturglede, oppdagertrang, isolasjonsvilje og trass.

Da jeg våkner, slår sola striper ned gjennom morgendisen. Jeg fyrer i ovnen, koker grøt i en gryte, spiser langsomt, ligger på magen på sengebrisken og ser ut på trærne. Et ekorn tripper forbi uten å ense meg bak vindusglasset. Om noen timer skal jeg dra herfra, igjen som en jogger. Men inntil videre er jeg her. I det lille universet rett bakenfor de andres verden.

Marius Nergård Pettersen er forfatter, fotograf og foredragsholder. Han har skrevet tolv bøker og noen og hundre artikler.

Sove ute - håndbok for netter i sovepose

Av Marius Nergård Pettersen

Tenk å sovne under stjernene. Våkne med sola i øynene. Den opplevelsen ligger lett tilgjengelig for de fleste. Vi må bare ut og finne den. Med denne boka blir terskelen for å komme dit mye lavere.

Kjøp boken

Hemmelige hytter

Av Marius Nergård Pettersen

Oppdag det skjulte Norge. Hemmelige hytter ligger gjemt i skoger og fjell over hele landet. Turfolk, jegere og fiskere, uteliggere og motstandsmenn har alle bygd der ingen andre går. Fenomenet har vært ubeskrevet og ukjent - inntil Marius Nergård Pettersen nesten faller gjennom et skjult hyttetak i skogen, og siden forstår at slike hemmeligheter er en del av vår kultur.

Kjøp boken