Hopp til hovedinnholdet
4 min

Historien om båten

Det som skulle begynne som et hyggelig hobbyprosjekt for Torolf Kroglund bråstoppet da han fikk hjerneslag. Deretter brøt pandemien ut, og verden sto stille. Ved å bygge båt endte han opp med å bygge opp seg selv igjen.
TekstTorolf Kroglund/ Anette Svendsen

Sensommeren 2019 begynte Kroglund å bygge sin egen robåt; en 15 fot Agderpram. Som kultursjef i Risør, et kjent båtbyggersted, tenkte han at en robåt kunne gi han både ro og nærheten til et håndverk, treverk og seg selv. Kort tid etterpå fikk han et hjerneslag som satte han helt ut av spill. Nå åpner han opp om den tøffe tiden:

- Det slo meg helt ut, bokstavelig talt, forteller han. - Jeg ble svimmel og kvalm av å bøye meg, og det å skulle høvle på millimeteren ble enda vanskeligere enn det hadde vært i utgangspunktet.

Det var en hard vei tilbake, og selv de enkleste hverdagslige gjøremål ble vanskeligere enn før. Allikevel var han fast bestemt; båten skulle bygges.

- I tillegg til min egen helsemessige motgang møtte båtbyggingen vår enda en utfordring da pandemien kom til Norge. Det som opprinnelig var et kurs ble et arbeidsverksted på eget ansvar. Pensjonistene og jeg fortsatte med byggingen. Nå begynte de bøyde, høvlede og klinkede plankene å anta båtform. Vi ville ikke gi oss nå. Snarere tvert om: vi hadde enda bedre tid og hele lokalet for oss selv, smiler han.

Det var da han fikk ideen om å skrive bok.

- Jeg sto her inne på Hammeråker i Risørfjorden og tenkte at verden holdt på å ramle sammen mens jeg bygget båten min - som i fortellingen om Noah og arken. - Hva er egentlig en båt, altså ikke bare i form; men i innhold, sånn dypest sett? Hva symboliserer denne farkosten og hva har den betydd for oss, fra tidenes morgen til i dag. Dette var temaet og tråden jeg fulgte mens jeg bygget. At jeg bygde med treverk gjorde forøvrig at jeg også søkte i de to elementene skogen og havet: klodens to lunger og fikk et natur-perspektiv i tillegg til kulturperspektivet, forteller han ivrig.

Historien om båten - fra skog til hav med farkosten som endret verden

Av Torolf Kroglund

Mens Covid19-pandemien sørger for stengte grenser, bygger forfatteren sin egen båt - uten noe erfaring fra før. Det skal bli en robåt - en pram. Samtidig forverres både forfatterens egen og klodens helse på dramatisk vis. Å bygge båt blir å bygge seg selv en vei ut.

Ikke gi slipp på håpet

Båten er en arketypisk del av mennesket. Det er umulig å tenke vår historie foruten båten. Det mest slående er at denne farkosten en gang i den tidlige historien gikk fra å være nyttig for jakt og fiske til å bli noe å reise ut med. Å reise ut i det ukjente ble menneskets nye driv. Det er ikke uten grunn at båten er et så sterkt symbol, både i gravlegging, myter og religioner. Det er tydelig at hele prosjektet og båtens historie engasjerer Kroglund:

- Båten er det som holder oss flytende, og tørre, over det uendelige og dype havet. Sånn sett var min båt, min lille pram, en slags livbåt - som jeg bygde i en mørk tid, både for meg selv og for verden. Og skulle jeg ha navngitt en slik liten pram så måtte jeg kanskje kalt den: "Håpet"?

Torolf E. Kroglund: (født 1974) er utdannet litteraturviter. Tidligere journalist, festivalsjef i Ibsen- og Hamsun dagene i Grimstad og kultursjef i Risør. Har skrevet flere dokumentar og sakprosabøker, blant annet fra skateboard- og jeger-miljø som begge, på ulikt vis, er overraskende subkulturelle i norsk offentlighet. Siste bok Reise med ål (2018) er en personlig og litterær reiseskildring som handler om naturvern, forskning, kystkultur samt om "det vi ikke visste at vi ikke visste" og ble oversatt til tysk og svensk.

Etter å ha overlevd et hjerneslag i 2019 brukte Kroglund pandemi-tiden til å bygge en båt.

I tillegg var han heldig nok til å få god hjelp av sine båtbygger-kollegaer; pensjonister med god tid, og mye verdifull kunnskap de gjerne ville føre videre til Torolf.

- Det var mye ny kunnskap for meg, som jeg ikke har fått gjennom alle de årene på skolebenken. En praktisk form for kunnskap, basert i formidling gjennom slektsledd. Det ga mye mening.

Både byggingen, og boken, tok en eksistensiell retning. Å bygge båt ble veien mot en friskere hverdag, og Torolf bygde opp sin egen helse i takt med båten. Resultatet ble en bok om båt og livet.

- Ettersom det er en trebåt som bygges kommer vi også nært på naturen i skogen og havet, klodens to lunger (en grønn og en blå). Naturperspektivet gir en sterk miljøvern-dimensjon til boka. I det tradisjonelle håndverket, og i den rike historien om båten, kan man finne balanse. Både helsemessig og miljømessig. Både konkret og i overført betydning, forklarer han.

Avgjørende for fortiden og fremtiden

I Norge er det en million båteiere. Det er nest flest i Europa, etter Finland. For vikingene var båten både hellig og uunnværlig – og Norge er i dag en av verdens største skipsfartsnasjoner. Denne boken går, med sin personlige tilnærming, til kjernen på hva dette handler om. Båten som en konkret farkomst mellom land og kontinent, i bevegelse mot frihet og fritid – men også i overført betydning; kommunikasjonsmiddelet som bærer menneskeheten. Som gir oss rom til å puste.

- Nå ror jeg ut i skjærgården så often jeg kan i den relativt lange sørlandssommer-sesongen. Båten flyter. Og det gir en helt særegen ro å ro. Det er umulig å stresse, fordi da ror man ikke godt. Man må akseptere at det går saktere å ro enn å padle en kajakk (eller kjøre motorbåt). Det er en seigere form for bevegelse. Når man ror ser man bakover. Og landet der bak blir mindre men også bredere. Man får et større perspektiv på tingene, og legger kanskje bekymringene igjen der bak. Vel ute blant de ytterste holmene fortøyer jeg og drikker kaffen min mens sola står opp over horisonten. Jeg tenker på håpet. Det er det siste vi skal gi fra oss. Båtens historie er lang og rik og kan gi både kunnskap og dybde. Utover vinteren kan man lese i lampelyset og lengte tilbake hit: ytterst ute på holmen i soloppgangen, avslutter han.