De verdige og de uverdige
I slutten av mai 1938 ble en tysk-jødisk flyktningfamilie utvist fra Norge. De hadde levd i landlige omgivelser et stykke utenfor Oslo siden 1935. Familiefaren forsøkte å livnære seg som forfatter, men de slet med å få endene til å møtes, og var stadig avhengige av støtte fra privatpersoner og idealistiske nettverk. Myndighetene hadde lenge betraktet familien med mistro og nærmest ventet på en anledning til å kaste dem ut.
Jan Alexander Svoboda Brustad (f. 1988) er historiker og rådgiver ved HL-senteret. Han har tidligere blant annet skrevet om forfølgelsen av norske romer før og under 2. verdenskrig, og var i 2017 en av forfatterne bak boken Et uønsket folk.
Aktuell med: I limbo - Norge og de jødiske flyktningene 1933-1945.
I 1938 hadde de fått til det. Flyktningene var havnet i så dypt uføre at de måtte motta støtte fra det lokale fattigvesenet. Med det hadde de forbrutt seg mot Norges fremmedlov: Enhver utlending som falt det offentlige til last, kunne utvises av staten. En politikonstabel eskorterte det middelaldrende ekteparet og deres ni år gamle datter med båt til Frederikshavn. Derfra gikk reisen med toget til Flensburg, hvor de ble overlatt i det tyske politiets varetekt.
I limbo - Norge og de jødiske flyktningene 1933-1945
En av Norges mektigste fremmedpolitiske byråkrater, Sentralpasskontorets leder Leif Ragnvald Konstad, hadde ivret personlig for å bli kvitt de tre flyktningene i flere år. Like etter utkastelsen slo han fast at familien var «uverdig til å bli underholdt av den norske stat».
Omtrent på samme tid fikk en annen tysk-jødisk flyktning innvilget opphold av den samme staten. Forlagsmannen og kritikeren Max Tau hadde brukt store deler av sitt yrkesliv på å oversette og formidle norsk litteratur i Tyskland. En av Justisdepartementets saksbehandlere bemerket i så måte at Tau hadde gjort Norge store tjenester, og at myndighetene derfor hadde «en viss moralsk forpliktelse til å hjelpe en slik mann».
Spennet mellom behandlingen av de trengende som ble funnet verdige og de som ble ansett for å være byrder, er en av mange tråder jeg har fulgt i boka I limbo. Norge og de jødiske flyktningene 1933-45. Nasjonen Norges interesser veide nemlig stort sett alltid tyngre enn beskyttelsesbehovene til dem som flyktet fra Nazi-Tysklands antijødiske politikk.
Gjennom undersøkte primærkilder skapt av byråkrater, politikere, hjelpeorganisasjoner og folk på flukt, har jeg forsøkt å avtegne en flerstemt historie om hvordan det norske samfunnet håndterte sin tids største humanitære krise: En fortelling om de som utformet Norges avvisende politikk, men også om de som utfordret den og de som håpet å omgå den.
Samtidig har jeg ønsket å vise at denne historien var alt annet enn ordnet. Den var snarere uoversiktlig, kompleks og kaotisk. Det fantes avvisende byråkrater som på avgjørende tidspunkter bisto enkeltpersoner på flukt. Det fantes oppofrende aktivister som i praksis selv ble nødt til å delta i seleksjonen av de verdige og uverdige. Og terrenget endret seg stadig: I denne prosessen befant både myndigheter og medhjelpere, men ikke minst flyktningene selv seg i et usikkerhetens limbo – mellom nazi-regimets forfølgelse og omverdens respons.
Da forfølgelsen under krigen utartet til folkemord, måtte mange av de samme aktørene ta nye og enda vanskeligere valg. For noen endte historien i nazistenes dødsleirer. For andre i nytt eksil, i landssvikoppgjørets rettssaler eller i en motvillig posisjon som nasjonens gode samvittighet.
