Espen Søbye tildeles Gyldendalprisen

Prisvinneren, som heller vil kalle seg kontormann enn forfatter, er utdannet filosof og har i mange år jobbet i Statistisk sentralbyrå. Han har skrevet åtte kritikerroste sakprosabøker, har vunnet en rekke priser og er kritiker for Morgenbladet. Espen Søbye mottar Gyldendalprisen for sitt sakprosaforfatterskap.

– I år har vi samlet oss om et i vår sammenheng historisk grep. For første gang skal Gyldendalprisen gå til et eminent sakprosaforfatterskap, sier juryformann Geir Mork. – Espen Søbye bruker gjennomtenkt det narrative i sine bøker, og undersøker dette samtidig kritisk og viser også de feilslutningene, villfarelsene, ja, usannhetene dette kan lede til, sier Geir Mork. – Espen Søbyes eminente forfatterskap har utfoldet seg i 30 år. Det pågår fortsatt.

Espen Søbye debuterte i 1992 med biografien Ingen vei hjem om forfatteren og gangsteren Arthur Omre. I 1995 kom han med biografien om finansmannen, forfatteren og motstandsmannen Rolf Stenersen og har siden utgitt en rekke biografier og sakprosabøker, blant annet Folkemengdens bevegelse. Norges befolkning 1735–2014. En tabellstudie, som utkom i forbindelse med 200-årsjubileet for Grunnloven i 2014. I 2003 kom mesterverket Kathe, alltid vært her om ungjenta Kathe Lasnik fra Oslo, som ble drept 1.desember i konsentrasjonsleiren Birkenau, etter å ha blitt deponert sammen med 531 andre norske jøder på slaveskipet Donau. Boken ble i 2018 kåret til en av de ti beste skandinaviske sakprosabøkene utgitt på 2000-tallet. – Boka om Kathe Lasnik ble til etter at jeg hadde holdt et foredrag på en konferanse om statistikk og jødeforfølgelse. Da kom jeg over skjemaet som hun hadde fylt ut. Også boka om Norges befolkning er blitt til som et bokprosjekt i Statistisk sentralbyrå, sier Espen Søbye.

– Alle som skriver bøker vil at den siste boken skal være den beste, slik at det er en stigning. Men den første boken var viktig for meg, for da kom jeg inn i dette. Viktig i den forstand at jeg kunne klare å skrive en bok, sier Espen Søbye. Det hadde stor betydning for han at Kjartan Fløgstad hadde skrevet en biografi før han. – Vi lever alle et liv, derfor er også biografien interessant for oss alle. Alle har en biografi som er interessant, sier han.

I historien er aldri det siste ordet sagt

Espen Søbye engasjerte seg i debatten rundt Marte Michelet og boka Hva visste hjemmefronten der han skrev motboken til motboken. – Det ble en helt umulig diskusjon. Noen måtte bringe diskusjonen om deportasjonen av jødene under krigen bort fra diskusjonen om riktig og feil. Dessuten var det så mange grunner til at Marte Michelet sto lagelig til for hugg, hun var datteren av en kjendis, hun hadde vært tabloid debattjournalist og hadde vært med i Rød ungdom, hun var kvinne og beveget seg i et område med mange alvorlige eldre menn. Marte ble oppfattet som arrogant og nektet å gi seg. Det var så mange grunner til å skulle høvle henne ned. Men jeg ville vise at en person med en slik cv faktisk kan ha rett, sier Espen Søbye. – Alle vesentlige historiske begivenheter blir diskutert og igjen og om igjen og man blir ikke ferdig med dem. Det har å gjøre med at distansen blir større og perspektivene blir annerledes. Dermed må begrunnelsene tolkes og analyseres på nytt. I historie er aldri siste ordet sagt, sier prisvinneren som vi nok kommer til å høre mer fra de kommende årene.

Juryens begrunnelse: GYLDENDALPRISEN, 7.APRIL 2022

På de 25 årene hvor legatstyret har delt ut Gyldendalprisen, har den alltid gått til skjønnlitterære forfatterskap.

Svært mange av prisvinnerne har hatt romanen som sin hovedform. Dette kan ses på som uttrykk for den vitale kraften romanen har i sine beskrivelser av samtiden og historien.

Det er også et påfallende klart innslag av poetiske forfatterskap blant prisvinnerne. Denne styrken er interessant i en tid da det er grunnlag for at poetiske former har blitt marginalisert i en tiltakende kommersiell kultur. Prisvinnere som Jan Erik Vold, Bjørn Aamodt, Stein Mehren, Inger Elisabeth Hansen, Cecilie Løveid, Øyvind Rimbereid, Tone Hødnebø og Øyvind Berg representerer dette gjenstridige paradokset.

Så langt har ingen sakprosaforfattere blitt tildelt Gyldendalprisen. Dette enda legatstyret i alle disse årene har hatt åpning for å vurdere forfatterskap innen sakprosa med særlige litterære og essayistiske kvaliteter. Noe vi også har gjort.

Det er dertil slik at flere av de skjønnlitterære forfatterskapene rommer profilerte bidrag innen sakprosaen. Et eksempel er Liv Køltzows biografiske arbeid om den unge Amalie Skram. Det er også talende at Køltzow i vinter mottok kritikerlagets sakprosapris for sine redigerte dagbøker. Et annet eksempel danner Kjartan Fløgstads forfatterskap, der det regelmessig mellom en rekke av storartede romaner har blitt skapt verdifulle renninger med biografier, sosiografi og essaystikk. Og innen Jan Erik Volds poetiske forfatterskap ruver både hans litteraturhistoriske essay og ikke minst arbeidene om holocaust og Ruth Maier, som Jan Erik Vold egenhendig har reddet fra glemselens hav.

Ser vi tilbake på disse 25 årene i legatstyrets virke, representert ved forfatterskapene som har mottatt Gyldendalprisen, og Sultprisen, er dette et kollektivt uttrykk for arbeidet til en lesesirkel hvor fem sterke viljer med fem ulike blikk har møttes til fortrolige og herredømmefrie samtaler. De skiftende medlemmene har hatt med sine ulike erfaringer og litterær smak. Navnene vil for mange understreke dette. Hør bare: Otto Hageberg, Atle Kittang, Linn Ullmann, Linda Hambro, Kristin Aalen, Tone Selboe, Kjersti Bale, Tom Egil Hverven, Kåre Bulie og Fredrik Wandrup. Fram til dagens medlemmer Bernhard Ellefsen, Knut Hoem, Kaja Schjerven Mollerin og Tonje Vold.

Vi deler alle en stolthet over den litterære profilen prisvinnerne til sammen danner. Det er trolig også slik at vi hver enkelt gjerne skulle hatt med flere forfatterskap blant prisvinnerne. Slik er juryarbeidets natur.

Men.

I år har vi samlet oss om et i vår sammenheng historisk grep. For første gang skal Gyldendalprisen gå til et eminent sakprosaforfatterskap.

Dette forfatterskapet begynte i bokform i 1992 og har vært i rivende utvikling gjennom 30 år.

Først kom biografien om forfatteren og gangsteren Arthur Omre, med tittelen «Ingen vei hjem». Så biografien «Rolf Stenersen» i 1995. Om finansmannen, forfatteren og motstandsmannen midt i en familie av stornazister. Begge biografiene var solide i sitt håndverk, og lå nokså nære den etablerte biografiformen. I 2003 kom mesterverket «Kathe, alltid vært her» om ungjenta Kathe Lasnik fra Oslo, som ble drept 1.desember i konsentrasjonsleiren Birkenau, etter å ha blitt deponert sammen med 531 andre norske jøder på slaveskipet Donau.

Med det konsentrerte og nyskapende, forent med den knappe og konsise stilen, gjorde forfatteren et kvantesprang i utviklingen av sin særegne metode.

I 2010 kom den biografiske mammuten «En mann fra forgangne århundrer. Overlege Johan Scharffenbergs liv og virke 1869-1965».

Da har dere alle skjønt, at det er Espen Søbye som nå skal tildeles Gyldendalprisen, med den ære og de 500 000 skattefrie kronene som følger med.

Det er mangt mer å si om dette eminente forfatterskapet.

Biografien om Scharffenberg hadde en interessant undertittel – «en arkivstudie».

Dette kan føre assosiasjonene i retning av støv. Men med dette viste forfatteren eksplisitt til den djerve og gjennomtenkte metoden han hadde utviklet over tid. I et seinere arbeid skriver han at «arkivstudiemetoden består (…) av å rense kilden for kontekst, og med kontekst mener jeg all de fortellingene historikere, etterkommere og mer eller mindre offisielle talsmenn har pakket kildene inn i, og som følger med på lasset».

Med denne vendingen som Søbye praktisk har utviklet gjennom sine bøker, kan forfatterskapet sies å stå i motsetning til den narrative vendingen som sprang ut som et mulig svar på det som rundt 1980 ble kalt den postmoderne tilstanden.

I en berømt og beryktet aforisme 100 år før hevdet Friedrich Nietzsche at «sannheten var en bevegelig hær av metaforer og metonymier». En mulig følge av dette kunne være. Vi er utlevert til det narrative, la oss da for pokker fortelle best mulig.

Espen Søbyes forfatterskap står i motsetning til en slik posisjon. Han bruker gjennomtenkt det narrative i sine bøker, og undersøker dette samtidig kritisk de feilslutningene, villfarelsene, ja, usannhetene dette kan lede til.

Espen Søbye er utdannet filosof. Hans stringente og klare prosa bærer preg av dette, men uten å forfalle til den begrepsgymnastikk andre filosofer kan henfalle til. Søbye har også i mange år hatt en arbeidsplass som er uvanlig for humanistiske intellektuelle, nemlig SSB, Statistisk Sentralbyrå.

Denne doble bakgrunnen viser seg tiltakende i utviklingen av forfatterskapet.

Eksplisitt i «Folkemengdens bevegelse 1735-2014. En tabellstudie» fra 2014 som viser hvilke enestående innsikter i utviklingen av den norske folkemengden statistikken og folketellingene kan romme, om den tolkende settes fri.

Mer indirekte, men helt avgjørende, viser dette seg i mesterverket «Kathe, alltid vært i Norge» viser oss hvordan skriftlige kilder av ulikt slag kan fås i tale ved et nitidig og kreativt søk. Kilder som ellers og alene hadde forblitt stumme settes fri. Retorisk blir denne historien som nøkternt rekonstrueres, med en lavmælt fortellerstemme, interessant nok noe av det mest gripende som er å finne i norsk sakprosa.

Espen Søbye har ved siden av bøkene i mange år vært en aktiv og til tider fryktet kritiker. Lenge i Dagbladet, siste årene i Morgenbladet. Gyldendal fikk for rundt 15 år siden oppleve den kraften som med ubehag kunne ramme når kritikeren med profetisk vrede gikk løs på kjempene på begge sider av Sehesteds plass. Nok om det.

Men mer om den mangfoldige prisvinneren.

Et trekk som har blitt tydeligere er hvordan han søker utvikling av innsikt gjennom å oppsøke tverrfaglig samarbeid med andre. Ett er gjennom deltakelse i tidsskriftredaksjoner, som Agora. Dessuten gjennom samarbeid med flere som leder til bokutgivelser, som samarbeidet med Tore Rem og Kjartan Fløgstad som materialiserte seg i «På æren løs. Krigen, litteraturen og Æresretten» fra 2020. Eller «Dovre faller. Norge 1814-2014» sammen med Harald Berntsen, Kjartan Fløgstad og Jon Langdal. Her får vi oppslagsrik og slagkraftig historiefortolkning sett fra venstre. Dette til inspirasjon og irritasjon for lesere av alle politiske kategorier.

Der Espen Søbye som person i sin omgang med andre virker vennlig, ja, nesten forsiktig, er han som skribent uredd og ofte kontant undersøkende. Dette ytringsmotet er viktig.

Det kom til uttrykk i det som presist har blitt kalt en bok, om en bok, om en bok. Altså «Hva vet historikerne? Om hjemmefronten og deportasjonen av jødene» fra 2021. Gjenstanden var Marthe Michelets bøker om jødene og den harde offentlige striden om disse som hadde rast i over år.

Det er ikke Espens Søbye standpunkter som skal prises her. Den store verdien ligger i hvordan han med sin metode resonnerer, og hvordan han drar med egne erfaringer og med raus humor også subjektive feil. Dermed lykkes han også på tankevekkende å vise oss hvordan et humanistisk sakprosaarbeid pågår, og kan pågå. Dermed viser han oss også hvor grunnleggende diskutable slike arbeid alltid vil og skal være. Dette uten å forfalle til nihilistisk relativisme.

Espen Søbye forfatterskap har utfoldet seg i 30 år. Det pågår fortsatt. Og det er i permanent utvikling. Vi ser fram til fortsettelsen.

Det er en stor glede å be Espen Søbye motta Gyldendalprisen!

Geir Mork