Årets bidragsytarar inkluderer Karl Ove Knausgård, Gunnhild Øyehaug, Kari Bremnes, Herbjørg Wassmo, Levi Henriksen, Brynjulf Jung Tjønn og mange fleire.
Blant bidragsytarane finn du også Solveig Kloppen. Her kan du lese hennar bidrag, vakkert illustrert av Stian Hole.
Juleroser 2025
Huskeliste
Solveig Kloppen
Illustrert av Stian Hole
Jeg spurte en liten venn av meg om hva han gledet seg aller mest til med jul.
Han tenkte seg nøye om før han svarte:
– Lille julaften, sa han.
– Hvorfor det? spurte jeg.
– For da er det bare én dag igjen.
Kloke lille Sondre! Allerede som sjuåring hadde han skjønt at ofte er forventningens
glede den største av alle gleder! Å ikke kunne sitte stille, ikke sove
eller spise fordi man gleder seg sånn til noe; denne dirrende følelsen av at
noe vidunderlig skal skje.
Men ganske ofte går det jo ikke som vi hadde håpet og forventet.
Underleppen min bevret den julaftenen det viste seg at den store pakken jeg
helt bevisst hadde spart helt, helt til slutt, ikke inneholdt Barbie-huset som
stod øverst på ønskelista, men praktiske selskinnsstøvler med matchende
lue. Støvler jeg kunne vokse inn i, for akkurat passe store sko til barn ble sett
på som meningsløst sløseri på syttitallet. Med tjukke sokker og avispapir i
tuppen kunne vintersko vare i tre, kanskje fire sesonger.
Hjemme på kjøleskapet har vi nå hengende et bilde av mamma. Hun er på
fjelltur, hun er 22 år og har en mønstrete, hjemmestrikket genser på. Hun
sitter lent mot en stor stein, og man kan se at sola varmer i ansiktet hennes.
Hun ser lykkelig, forventningsfull og nyforelsket ut. Det er han som senere
skulle bli faren min, som har tatt bildet.
Det var ikke så lett å fange mamma i et rolig og avslappet øyeblikk. Som oftest
var det noe som skulle gjøres. Et gjerde som skulle beises, en kringle som
skulle bakes, noe syltetøy som skulle røres, en genser som skulle strikkes,
noen gardiner som skulle stives, eller et fargeløst sikringsskap som måtte
rosemales. Det skulle bygges, produseres, hamstres, lagres. Først yte, så –
kanskje en gang, langt der fremme – nyte.
På julaften endte det alltid på samme vis: Etter at maten var fortært, kaffen
og likøren servert og det var tid for årets gaveutdeling, ja, så sovnet mamma
i godstolen, utmattet etter uker med juleforberedelser.
Jeg vet ikke hva mamma drømte om og så for seg, nyforelsket i solskråninga
der. Men garantert ikke en opprivende skilsmisse, hus på tvangsauksjon eller
amputert venstrefot etter en lei infeksjon.
Da jeg ryddet opp i huset hennes etter at mamma døde av kreft for noen år
siden, fant jeg en grønn notatbok. Jeg leste:
Garn til sokker: 8 kroner. Insektmiddel: 43 kroner. Blomster til naboen: 59
kroner. Hyssing: 10,50. Gave til Solveig og Kjartan: 1550 kroner. Hver eneste
strømpe, hver lille rosinpakke hun hadde kjøpt siden hun mistet hus og hjem
i 1991, hadde hun med sirlig skrift notert i den grønne boka. Jeg bladde og
bladde, men det var ikke engang en liten sjokolade til henne selv. Selv om
hun elsket både Lohengrin og Troika. Pengene hun fikk til overs, sparte hun
til barn og barnebarn.
Livet ble nok ikke sånn som mamma hadde sett for seg, men jeg tror hun
forsonet seg med det. Hver julaften de siste årene, med ett bein for lite og to
ødelagte håndledd etter et fall på isen, hevet hun glasset og sa: «Skål, vi får
være glade så lenge vi har helsa i behold!» Men jeg skulle så inderlig ønske
at hun litt oftere hadde unnet seg en Lohengrin eller satt seg ned for å kjenne
sola varme i ansiktet.
I barndommen var julaften den lengste og beste dagen i året. Mens mamma
strøk skjorter og lagde waldorfsalat og pappa var sendt ut for å kjøpe kremfløte
eller fakler, satt storesøster Kathrine og jeg tett sammen under dyna i sofaen
og så på Tre nøtter til Askepott og Reisen til julestjernen. Fra tante Magnhild på
Harpefoss hadde det som regel kommet hjemmelaget konfekt i posten, og
den delte vi søsterlig mellom oss og hunden vår, Narka. At sjokolade var farlig
for hunder, var ikke noe som hadde nådd familien vår, vi var mest redde for
gjennomtrekk, atomkrig og bading rett etter måltid.
Sonjas gjenforening med julestjernen sammenfalt som regel med tidspunktet
for når vi måtte gjøre oss i stand for å gå i kirken. Den eneste fordelen med
bollesveis var at den tok kort tid å gre. Antakelig var det også derfor vi hadde
bollesveis, det finnes ingen andre gode grunner. Det kan jeg fortelle dere
som vurderer bolleklipp på barna deres – det er en veldig krevende frisyre.
Timen i kirken var lang som et vondt år. Den harde trebenken, lukten av
cherrox som smeltet av varmen fra ovnen under, lyden av presten som messet
i vei om julefryd og jesusbarn, strømpebukser som klødde, og fedre som
duppet av. Men så, endelig, holdt vi hverandre i hendene, sang «Deilig er
jorden, prektig er Guds himmel» – og så var det jul.
Goood juuuul, sa mamma med høytidelig stemme, før hun kom på at hun
hadde glemt å piske fløten til riskremen, og at vi måtte skynde oss hjem så
ikke kalkunen ble tørr. Ja, for i vår familie var pappa oppvokst med lutefisk
og mamma med ribbe, så da møttes de på midten ved kalkun. «For meg er
kompromiss et av de vakreste ordene vi har», sa tidligere utenriksminister
Thorvald Stoltenberg. For meg er det smaken av kalkun.
Det er mange som opplever jula som en salig suppe av nettopp kompromisser,
skuffelser og stress. Etter en kavete jul for noen år siden skrev jeg denne
huskelisten til meg selv:
– Når du setter i gang juleverksted, ikke bli sår og sur idet du oppdager at du
sitter alene igjen blant kongler, filt og dorullkjerner og barna ligger i fosterstilling
på sofaen og ser på totalt meningsløse YouTube-snutter.
– Ikke bli skuffet over at barna blir skuffet over ullsokker i julekalenderen.
– Når du skal handle julegaver på kjøpesenter, legg fra deg ullgenseren i bilen.
Og lag liste før du begynner! Svigermor: Bok. Vibeke: Skjerf. Kjartan: Tøfler.
– Dropp å invitere til nabolagsmiddag bitte lille julaften. Det kan virke som
en god idé i november, men tro meg, du er ferdig med verken julevask, gaver
eller sølvpuss to dager før jul.
– Det er ingen som bryr seg om sølvtøyet er pusset.
– Det er absolutt ingen som husker hva du hadde på deg på julebordet på
jobben i fjor. Knapt nok du. Ingen grunn til å bruke tusenvis av kroner på
ny kjole.
– Ingen liker delfiakake. Ikke du heller, selv om den minner deg om barndommen.
Det var for så vidt ingen som likte den da heller.
– Husk at du har åtte flasker med balsamico og tre med trøffelolje stående i
boden til folk som overraskende dukker opp med gave lille julaften.
– Kjartan mener det faktisk når han sier at han ønsker seg tøfler til jul. (Men
et gavekort til en restaurant e.l. du selv kan nyte godt av, funker også.)
– Fanny og Alexander begynner riktignok som en koselig julefilm med familieselskap
og «Reven rasker over isen», men ikke glem at det etter hvert blir akk
og ve, så mørkt og dystert. Hvis du vil se noe gøy, gå for Hjelp, vi er på juleferie!
– Rosinenes tid i julestrømpa er forbi.
– For barna handler julens magi om noe annet enn å se på Tre nøtter til Askepott.
– Frisk luft hjelper mot både irriterende familiemedlemmer og trange stuer.
– Du er heldig.
– Pust med magen.
Jula er fylt med minner, men også med savn. Storesøsteren min var fire år,
fire dager, minus fire timer eldre enn meg. I våre familiealbum er det bilde
på bilde av Kathrine og meg – på første skoledag, på 17. mai, med ski på beina
og oppstilt foran et pyntet juletre. Og nesten alltid i identiske, hjemmesydde
klær. Gjerne i terylene. Viskose til fest. Røde buksedresser, gule sommerkjoler,
blå slengbukser med rødrutete kant og olajakker som så neeesten kjøpt ut.
Like klær og altså, veldig lenge: lik bollesveis.
På de fleste bildene ser vi rett og slett ut som to litt bortkomne brødre.
Etter at Kathrine ble voksen, ble hun ikke med i kirken på julaften. Hun måtte
være hjemme og passe på maten så den ikke ble tørr, sa hun. Kanskje ble
benken for hard, prekenen for lang og tankene for mange.
Nå har vi i mange år feiret jul uten både henne og mamma. Seks uker etter
at mamma døde, tok storesøsteren min livet av seg. Det tok mange år fra vi
satt i sofaen og så på julefilmer og spiste konfekt, til jeg skjønte at det ikke var
så lett å være Kathrine. Hennes indre kamp slet henne ut. Hun kjente seg til
slutt så liten, og så sliten, at hun ikke orket å leve lenger. Tilbake satt vi igjen
med mange spørsmål, mine to nieser, faren deres og mange andre. Men som
med all sorg er tiden kanskje vår beste hjelp. For igjen så gleder jeg meg til jul.
Etter mamma arvet jeg ikke bare penger, billedvev, håndbroderte duker,
tinnbestikk og stahet, jeg arvet også benprotesen hennes. Og hver eneste
lille julaften pynter vi julefoten med kuler og glitter. En litt bisarr tradisjon,
kanskje, men foten minner meg på at selv om det er i morgen, neste uke
eller om et år det vidunderlige kanskje skal skje, så gjelder det også å nyte
øyeblikkene her og nå.
Når vi nå synger «Deilig er jorden» på julaften, at slekt skal følge slekters
gang, så holder jeg datteren min så hardt i hånda at hun nesten blir hvit på
knokene. Og så lar jeg tårene trille for alt som har vært, og alt som ikke ble.
Før jeg går hjem med mann og barn til julepyntet fot for å lage nye minner.
