Hva er egentlig julestemning? Kanskje er det summen av alt vi deler – latter og minner, forventning og varme, små og store historier som gjør desember til noe helt eget. Men hvordan finne den? I Post i pipa finner du lytternes egne historier – om håp, glede, savn og små mirakler i mørketida. Fortellinger som lukter pepperkaker, skinner som julelys og treffer både hjertet og lattermusklene. Les en av historiene fra boka her!
Post i pipa
Utdrag fra boka
En mann jeg aldri glemmer
Jeg jobber som sykepleier i et akuttmottak i Norge og har tilbragt mange juledager der. Jeg vil si at jeg har blitt noe følelsesmessig avstumpet gjennom alle disse årene med lidelse, død og katastrofale hendelser. Jeg har stått på jobb på julaften og prøvd å bringe folk tilbake fra hjertestans, prøvd å redde små barn som har vært i ulykker, og hjulpet finpyntede pårørende med å si farvel til sine kjære – på en tid der alt skal være fint og middagen burde stått på bordet.
Og dette går greit. Jeg er profesjonell. Ting skjer.
Men én julaften – eller rettere sagt tidligere på dagen på julaften – var jeg på jobb, og denne personen kommer jeg aldri til å glemme.
Jeg jobbet som vanlig, hadde flere pasienter, og inn kom det en mann i slutten av 50-årene med et sår på leggen. Han satt i triage-området vårt, der alle får tatt blodprøver og målinger. Jeg hadde sett ham sitte der da jeg tok min forrige pasient, og da jeg kom for å si at jeg var ledig, satt han der fortsatt. Han så ustelt ut, med litt skitne klær og grå hud. Det er vondt å si det, men dette er en pasient vi sykepleiere i utgangspunktet ikke ønsker å ta.
Jeg meldte meg likevel og ble tildelt denne mannen. Jeg «uffet» meg litt til sykepleieren som organiserte, og hun himlet med øynene tilbake, som for å si unnskyld.
Da jeg nærmet meg, var jeg som alltid profesjonell. Jeg presenterte meg og skulle følge ham inn på et rom. Han så meg rett i øynene, smilte med hele ansiktet og introduserte seg selv.
Jeg kjente at han luktet litt, og så at buksen var flekkete. Han hadde med seg en pose som tydelig klirret av flasker.
Inne på rommet satte han seg på en stol. Jeg sa han kunne legge seg på sengen om han ville, men han svarte at han ikke ville skitne den til. Jeg sa at det ikke gjorde noe, men han takket høflig nei igjen.
Jeg spurte hvordan han hadde fått såret. Han fortalte at det var fordi han hadde sovnet inntil en radiator da han frøs. Jeg ble litt paff over måten han fortalte det på – uten unnskyldninger eller bortforklaringer. Han bare sa det som det var, på en høflig måte.
Jeg spurte hvor han bodde, siden jeg ikke kunne se noen adresse registrert på ham. Han svarte at han for tiden ikke hadde noe bosted. Heller ikke pårørende, men han hadde en datter som bodde i en annen del av landet.
Så fikk jeg plutselig en telefon om en ny, dårlig pasient, og jeg måtte forlate ham. Jeg sa at jeg skulle komme tilbake. Han smilte og sa at han kunne se vi hadde det travelt, og at jeg bare måtte gå. Han klarte seg fint, sa han.
Det gikk flere timer før jeg fikk gått tilbake til denne mannen. Det var en hektisk vakt, og jeg løp fra den ene til den andre. Legen ringte og sa at han hadde sett på såret, og at jeg bare skulle legge på en bandasje, så kunne han reise.
Da jeg kom inn, satt han fortsatt på stolen. Jakken, full av flekker, lå pent brettet over stolryggen. Jeg sa at jeg skulle skifte på såret, og han smilte og takket. Jeg gjorde meg ferdig, og han reiste seg for å gå, tok på seg jakken og spurte hvor lenge jeg måtte jobbe den dagen.
«Til 15,» svarte jeg.
«Uff, det var lenge,» sa han.
Så løftet han den klirrende posen og sa:
«Takk for god hjelp, og du må ha en riktig god jul.»
Så gikk han forbi meg og vinket idet han forlot rommet.
Jeg sto igjen, vel vitende om at denne mannen trolig skulle feire jul ute, eller på et herberge, eller hvor – uten noen han var glad i, kanskje uten mat. Han hadde ikke rene klær, ikke fått vasket seg på lang tid, frøs og hadde fått et stort sår fordi han prøvde å holde varmen. Likevel ønsket han meg en god jul, smilte til meg og oppførte seg høflig og imøtekommende.
Og jeg – med god lønn, familie og et varmt hjem – hadde møtt ham med en negativ holdning og fordommer om hvem han var.
Det stakk skikkelig i meg, for den dagen var det han som var det større mennesket.
Dette er mange år siden nå, men det er den hendelsen som har satt seg mest i meg. Og aldri, aldri igjen har jeg sett ned på noen fordi de har mindre enn meg.
Ønsket bare å dele med dere.
Stor klem fra sykepleier
