Erik Eikehaug: - Sånn sett skriver jeg mine egne selvhjelpsbøker
Alle elsker Kari handler om Kari Brattsjå, som i stedet for å oppfylle drømmen om å bli skuespiller, endte som sufflør på Nationaltheatret. Nå er hun i ferd med å bli kastet ut av leiligheten hun har bodd i siden hun flyttet fra Drangedal til Oslo for femten år siden. Men i stedet for å prøve å finne seg et nytt sted å bo, forsøker hun å ordne opp i livet til en deprimert forfatter med skrivesperre og en avdanket skuespiller som håper på et comeback på scenen.
Alle elsker Kari
Kari Brattsjå involverer seg i andres liv for å slippe å ta tak i sitt eget. Hvor i livet er Kari når vi møter henne i denne boka?
- Vi møter Kari en halvtime etter hun har blitt dumpet av kjæresten sin, som er ekstra synd siden dette var dagen hun endelig skulle spørre om hun kunne flytte inn hos ham, noe som er avgjørende da hun er i ferd med å bli kastet ut av leiligheten hun har bodd i siden hun flyttet til Oslo. Spe på med vrang mor, døende mormor, og et teaterstykke basert på forfatterskapet til Tor Ulven og voila: livskrise. Men istedenfor å ta tak i eget liv tar Kari tak i livet til Fartein, en forfatter med skrivesperre (de som leste min forrige roman, Skatten og Tyven, vil kjenne ham igjen derifra) og Sjur, en avdanket skuespiller som håper på scene-comeback.
Kari nekter på mange måter å ta tak i livet sitt; hun vil ikke modnes, hun vil ikke videre i livet. Hvorfor ikke?
- Kari har stor motstand til det heteronormative-livsløpet med mann, barn, hund og høytrykkspyler, som har krevd friheten til alle venninnene hennes. Kari tviholder til sin egen frihet, den som hun lengtet etter igjennom hele oppveksten i Drangedal. Kari vil heller ha det gøy, enn å ha det bra.
Boken kunne like gjerne hett «Kari elsker Kari».
Hva er det med dette temaet som gjorde det interessant for deg å skrive om?
- Det var viktig for meg at Kari, til tross for nevnte livskrise, ikke angrer på livsavgjørelsene hun har tatt, noe alle rundt henne vil at hun skal gjøre. Hennes lykkelige slutt er ikke mann og barn, men at hun fortsetter å velge seg selv. Boken kunne like gjerne hett «Kari elsker Kari».
Du og Kari har en del likhetstrekk. Du har også jobbet som sufflør, for eksempel. Og du har fortalt at Kari for deg på mange måter er en stuntkvinne som du sender ut foran deg, og du lar henne oppleve livserfaring som du helst ikke vil ha selv. Hva ligger i det?
- Jeg er ekstremt trygghetssøkende og vil helst ha det lunt og trygt hele tiden. I skrivingen kan jeg utsette karakterene mine for alt det jeg frykter for så å, via min makt som forfatter, gi dem en lykkelig slutt. Slik demonstrerer jeg for meg selv at det går gjerne bra til slutt. Sånn sett skriver jeg mine egne selvhjelpsbøker.
Kari føler på mange måter at hun blir voksen på feil måte, mens alle vennene hennes får barn og gjør alle de riktige tingene. Er det litt bokas budskap for deg?
- Jeg tenker ikke så mye på budskap når jeg skriver, allikevel har de tre romanene mine en tydelig overskrift: det er mange måter å være voksen på. Du trenger hverken partner, avkom, japanske kjøkkenkniver, danske designstoler eller boliglån for å være en fullstendig voksen. Du kan til og med ha bollesveis.
Jeg oppfordrer alle til å være mer tåpelige.
Kari bruker hyppig ordet «tåpe» i denne boka, et nydelig ord! Men hva betyr det egentlig å være en tåpe? Burde vi alle være litt større tåper?
- En tåpe haster ikke hjem etter jobb, men spaserer i behagelig tempo. De kikker ikke på skjerm, men på trær, himmelen eller folk. Tåper er også kjent for å snakke med seg selv, gjerne på engelsk. Det er dessuten umulig for dem å høre på musikk uten å late som om de er med i en musikkvideo. Å være tåpe er å være tilstede i eget liv, noe som er lettere sagt enn gjort. Jeg oppfordrer alle til å være mer tåpelige.
