Så lenge hun kan huske, har Jehovas vitner og moren vært det viktigste i Mariannes liv: Møtene med sang og bønn. Morens venner med samme livssyn som hun selv.

Moren sier at Jehova liker barn som er lydige og gjør som moren og Jeho­va sier. Dessuten er Harmageddon, verdens undergang, nær, og det må de fortelle til så mange som mulig, slik at de kan få en sjanse til å finne sannheten og være blant dem som får innpass i paradis.

Det går bra lenge. Men så begynner Marianne på skolen og oppdager en helt annen verden. Riktignok vil hun gjerne at Jehova (og moren!) skal være fornøyd med henne, men det er gøy å lage julepynt også! Jehovas vitner feirer hverken jul, fødselsdager eller 17. mai.

Løgnene og fortielsene begynner, noen ganger hjulpet av faren, som ikke tilhører menigheten. Siden begynner hun å titte på gutter. Gå med mini­ skjørt, skulke møter. Ha farlige tanker.

Livet blir vanskelig, og hun foler seg splittet. Utad er hun den prektige Marianne, et forbilde for de andre barna på møtene. Men inni henne er det kaos. Hun er livredd Jehova - og moren. Og hun har alltid dårlig samvittighet. For å bøtre på alle sine synder «døper» hun seg i et breddfullt badekar - ofte flere ganger om dagen - og holder hodet så lenge hun kan under vann. Da vil kanskje Jehova tilgi henne ...