«Stadig mer engstelig når jeg skriver ned noe. Det er forståelig. Hvert ord som vendes i åndenes hånd - denne håndbevegelse er deres karakteristiske gest - blir til et spyd som vendes mot taleren. I særdeleshet en bemerkning som denne. Og slik i det uendelige. Eneste trøst er: Det skjer enten du vil eller ikke. Og hva du vil, hjelper bare så umerkelig lite. Mer enn trøst er: Også du har våpen.»

Kafkas dagbøker er litterære kladdebøker, fulle av utkast til fortellinger, romankapitler og dialoger, men de er også refleksjoner over det å skrive. Hvorfor skriver en forfatter dagbøker? Hvorfor skriver han overhodet? Hvorfor ligger han våken om nettene? Hvorfor klarer han ikke å skrive? Med ikke så lite selvironi skildrer han de mer eller mindre prosaiske årsakene til at arbeidet kryper så gudsjammerlig sakte fremover. Det skrivende jeg må vente, vente til arbeidstiden er over, vente til middagen er fordøyet, vente til F. er ute av blodet, brevene til Milena og Max er skrevet, vente til stillheten har senket seg over Praha, vente til natten har forvandlet Franz Kafkas gutteværelset til den skrivende K.s fengselscelle.