Livet til sjøs på 60- og 70-tallet kunne fremstå for en førstereisgutt som både glamorøst og spennende, og det var det vel også til sine tider. Arbeid og slit hørte du lite om fra de kobberbrune gutta som kom hjem med spekka lommebok og levde livet som aller best de kunne fram til neste påmønstring. Historiene gikk nok mest ut på «piker vin og sang» mye mere enn uutholdelig varme maskinrom hvor verdens verste drittjobber stod i kø, tolv, fjorten timer i døgnet. Barndom og oppvekst er hentet fra tiden da hest og kjerre ennå var vanlig, og fabrikkarbeidere med metallmatboks, lunka mjølk på soloflaske og kaffe på Thermos i veska, var daglig kost. Reisa og opplevelsene videre ut i den store verden ga seg mere eller mindre av selv, der en god porsjon flaks og et snev av fornuft gjorde det hele til en spennende uforglemmelig reise. Ole Kristian Syversen: En helt vanlig gutt med en langt under gjennomsnitt dårlige norsk karakterer på folkeskolen der læreren leste opp stilene hans høyt for klassen, kun på grunn av det fantasifulle innholdet. Fantasien og lysten til hele tiden å utforske og teste ut ideer og prosjekter har forfulgt meg hele livet. Noe stykkevis og delt og noe gjennomført og helt, men alltid med en «revehi» strategi om at det må finnes en utgang, har jeg stort sett landet på beina. Jeg har nå blitt en voksen og til dels gammel mann med skrive og forteller trang som jeg nå slipper løs. Den siste førstereis anser jeg som en vag start på hva som skal kunne komme til å fylle mitt pensjonistliv om ikke altfor for lenge