Eichmann i Jerusalem omhandler en av verdens mest omtalte rettssaker: Adolf Eichmann, som administrerte Nazi-Tysklands deportering av jøder til utryddelsesleirene, stod i 1961 tiltalt for «forbrytelser mot det jødiske folk og mot menneskeheten». Den tysk-amerikanske forfatteren og filosofen Hannah Arendt, selv jøde, var til stede i Jerusalem som reporter for The New Yorker. Hun reduserer ikke Eichmanns skyld, men hun banaliserer den. Arendts bok reiser de ufravikelige og ubehagelige spørsmålene om ondskapens vesen i vår tid: Er så mye lidelse bare mulig fordi ofrene umenneskeliggjøres som «undermennesker» av altomfattende ideologier? Er slike forbrytelser bare mulig fordi de kan dirigeres av skrivebordsmordere langt fra ofrenes skrik og nedverdigelse? Adolf Eichmann er en uhyggelig påminnelse om hvilke grusomheter et lydig menneske kan få seg til å begå, når ønsket om å tekkes sine overordnede overskygger alt. Utgivelsen førte til et ramaskrik. En grunn var at Arendt ble anklaget for å mene at jødene var medskyldige i sin egen utryddelse fordi enkelte jødiske ledere samarbeidet med nazistene. En annen var selve hennes vurdering av tiltalte. Man ønsket å se Eichmann som et monster, men den lærdommen Arendt trakk i Jerusalem, var at virkelighetsfjernhet og tankeløshet kan volde større lidelse enn ren ondskap. Det er dette som er det ondes banalitet.