Fortellingene i denne boken, er fra etterkrigstiden. Nordmenn var igjen et fritt folk. Det var slutt på okkupasjonsårenes reise-restriksjoner og kontroller, som for de fleste, hadde vært som ei «tvangstrøye». Men, nå ville etterkrigs-tidens ungdommer ut. De dro på spennende og uforutsigbare reiser, - både til fjerne og til nære strøk. Trolig for å «kjenne» på frihetsfølelsen, med både kropp og sjel? Hadde en ikke penger til billetter, - med fly eller båt - så kunne en haike. Det var ganske populært.

På grunn av landets skralle økonomi, etter krigen, - ble det ikke importert mange nok personbiler. For å få kjøpe bil, måtte en søke om tillatelse. Leger, jordmødre, politi- og brannfolk, t. eks. – måtte selvfølgelig stå forrest på ventelisten. Derfor var det ikke så rart, at heldige bileiere, gjerne stoppet, når helt fremmede langs vegen, løftet opp tommelen, som tegn på at de ønsket «haik».

Jenter kunne også haike, - noe som enkelte ganger kunne medføre problemer. Det var også populært blant unge jenter, å dra til Frankrike, - eller til England - for å jobbe som «Au pair». Eller som «Mother’s helpe». Slike turer, «ut i det blå», der en fullt og helt hadde alt ansvar, - for eget ve og vel - brukte å bli en slags «oppvåking», som sikkert kom til nytte, - i ettertiden.