22. desember 1987 forlot Abdullahi Somalia.

I sigarettpakken lå 100 dollar som en onkel hadde gitt ham. Håndbagasjen besto av en bukse og to skjorter som var en gave fra familien og en venn og en tannbørste, en slik de brukte i Somalia som var laget av tre, og som ble myk når man tygget på den. Han hadde kledd seg med bukse, skjorte og genser som noen slektninger hadde gitt ham, men han hadde ingen jakke. På bena satt safaristøvler av tynt skinn med høyt skaft og snøring, som skulle hindre farlige bitt. .I oppveksten hadde jeg sett at europeere som kom på besøk, ofte hadde slike på seg, derfor trodde jeg de var vanlige i Europa og skaffet meg slike til reisen..Jeg kom som en julegave til det norske folket., smiler Abdullahi. .Og der, på Fornebu flyplass åpnet dørene seg helt av seg selv! Hjemme hadde jeg lest Koranen to ganger. Boken var skrevet på arabisk; det tar et helt liv å forstå alt, for innholdet er så rikt. Men en ting hadde jeg skjønt. Det var da min mor sa: .Gud er med deg, Allah vil åpne dørene for deg og gjøre livet lettere. Da skal alt gå bra, og du er trygg, min sønn.. Så skjedde det altså her på flyplassen i Norge, at dørene åpnet seg helt av seg selv! De var til og med tyngre enn alle de jeg hadde gått gjennom under hele turen. Da måtte vel det bety at Gud var med meg også hit?. Abdullahi vil formidle hva det kan innebære å måtte flykte fra sitt land, familie og venner, og rykke opp røtter som er godt plantet i jorda. Han vil fortelle hvordan han som 17-åring, en ung muslimsk mann, opplevde å komme alene til Norge for å skape seg et nytt liv. .Ikke på en akademisk måte, men rent menneskelig vil jeg dele med andre hva jeg har vært gjennom frem til der jeg er i dag, om vekslende frykt og savn, tvil, drømmer og håp..