11. november stilnet skuddene på vestfronten og en fire år lang sivilisasjonskollaps var over. De som overlevde verdenskrigen, hadde vært øyenvitner til en altomfattende og blodig krig ingen trodde var mulig. Da seierherrene møttes i Paris i 1919, var det med ett mål for øye: å sikre at noe slikt aldri skulle skje igjen. Tjue år senere skulle det vise seg at de hadde mislyktes. Gjennom to av verdenshistoriens mest hendelsesrike tiår ble fremtidstro, frihandel, samarbeid og internasjonal rett byttet ut med rivalisering og nasjonalisme, og Folkeforbundet kollapset. Mellomkrigsårene brakte med seg progressive ideer, internasjonale institusjoner og forestillinger om folkerett og nasjonal selvbestemmelse som fortsatt lever i dag - men de brakte også med seg et hat verden ikke hadde sett maken til verken før eller siden. I "Hatet som vant" får vi en skremmende, utførlig og tankevekkende historisk fremstilling av disse årenes forvandling: fra sjokk og optimisme til katastrofe. Var det på noe tidspunkt mulig å endre kursen? Hvordan får hatet grobunn i et samfunn? Kan vi lære av historien?