I Warszawa-ghettoen i 1942, var det ett navn som ble hvisket blant de desperate småbarnsfamiliene. Irena Sendler hadde som offentlig helsearbeider fri adgang til den avstengte ghettoen, og startet etter hvert det livsfarlige arbeidet med å smugle ut barn og overtale venner og naboer til å skjule dem.

Med hjelp fra lokale handelsmenn, jødiske ghettobeboere, og hennes store kjærlig i den polske motstandsbevegelse, klarte Irena å smugle ut nærmere 2 500 barn – eskortert gjennom kloakken, gjemt i kister, skjult under vinterfrakker, og sneket ut gjennom hemmelige åpninger i forlatte bygninger.

Vel vitende om hvor risikabelt det var, hadde Irena en liste i en krukke som hun hadde gravd ned under gammelt epletre i hagen. Den inneholdt den egentlige identiteten til alle barna hun smuglet ut, slik at de kunne gjenforenes med sine familier ved krigens slutt.

For sin innsats ble hun nominert til Nobels fredpris i 2007 – året før hun døde – men historien om henne, og barna hun reddet, får først nå den oppmerksomheten den fortjener.