Har du snakket om det sosialdemokratiske Norge etter andre verdenskrig som «ettpartistaten», eller hørt Arbeiderpartiet bli omtalt som «ørnen» blant partiene? Tenker du på Norge på 1800-tallet som et samfunn styrt av en klasse mektige embetsmenn, en såkalt «embetsmannsstat»? Eller mener du at historiefagets viktigste rolle er å rive ned mytene om fortiden, for å komme ned til et dypere og sannere nivå? I så fall er du, enten du vet det eller ei, formet av tekstene til historikeren Jens Arup Seip (1905–1992).

Ingen enkeltperson har vært viktigere for historieskrivingen om Norge i det 20. århundre enn Jens Arup Seip. Gjennom over seksti år som faghistoriker bidro Seip med begreper, fortellinger og modeller for å forstå norsk historie – fortellinger som har blitt så viktige at vi i dag tar dem for gitt. Samtidig var Seip en av landets mest profilerte offentlige intellektuelle, og formet bildet av hva en historiker skulle være, i en periode hvor det norske historiefaget gjennomgikk enorme endringer.

I dag er både den norske offentligheten, akademikerrollen og historiefaget forandret til det ugjenkjennelige. Hva er da igjen av historien om Norges mest kjente historiker? En biografi om Jens Arup Seip er mye mer enn historien om et enkeltmenneske. Det er historien om vekst og fall for et helt historisk system – og om hvordan vi nordmenn har forstått oss selv og fortiden vår.