Utilstrekkelighetens tyranni gjør at hatet fremstår som en langt større samlende kraft enn kjærligheten, hevder Carsten Jensen. Det ryker av pennen til en av Nordens fremste intellektuelle i denne boken.

«Den egentlige humanitære krise er vår, ikke flyktningenes», skriver Carsten Jensen og tar fatt i folkeforflytningenes mange problemer. Blant dem er oppløsningen av fellesskapene og den fortvilelse mange kjenner på stilt overfor populismens fremmarsj og den dehumaniserende måten mennesker og grupper omtales på.

Carsten diskuterer om velferdsstaten er med på å dømme oss til passivitet i spørsmål som gjelder fellesskapets fremtid. «Vi har vennet oss av med å diskutere fremtiden fordi vi kun ser den som en forlengelse av nåtiden», skriver han, og avviser straks at populisme og nasjonalisme er fremtiden. Den er en stillstand, ikke annet et utrykk for rådvillhet. «Den er avmaktens uttrykk, ikke annet enn et forstadie til kaos». Jensen diskuterer både Brexit og Trumps erklæring av elitene som fienden.

Jensen skriver tar opp klassespørsmål, deltagelse i arbeidslivet og ikke minst vår selvforståelse i en verden som brått virker mer utrygg enn på lenge. Han går nøye gjennom jeg-ståstedene hos forfatterne Karl Ove Knausgård og Edouard Louis som eksempler på «utilstrekkelighetenes tyranni» som har rammet vår tid og som også finnes hos hovedpersonen i Kjellermennesket av Fjodor Dostojevskij.