Langt inne i Øvre Anarjohka Nasjonalpark, helt inne ved finskegrensen, skjærer en skogkledd fordypning seg ned i det bølgende viddelandskapet. Her ligger et lite, krokete vann med et langt og vanskelig navn. Dette lille vannet er Kárásjohkas kilder, og markerer dessuten et vannskille: En regndråpe som lander blant bjørkene i lia her tar veien nordover Tanavassdraget og ender til slutt i Barentshavet. Skulle dråpen i stedet lande noen skarve meter lenger mot sør, venter i stedet en ferd inn i Finland, før den til slutt ender i Østersjøen. Det er neppe noe regndråpene har et bevisst forhold til, men helt klart noe å filosofere over idet vi sitter ved morrabålet med dagens første kaffekopp og ser utover vannflata. Det er altså her ved Anzesuohpatjavri at turen vår starter. Kanoen ligger klar i vannkanten, og planen er å følge elva til Karasjok i løpet av de to neste ukene. Vel – strengt tatt er ikke dette starten. Turen begynte faktisk med at vi padlet lykkelige inn i solnedgangen noen mil sør for Kautokeino. Det er en uke siden nå.