ELLEVTE ÅRHUNDRE

Anselm av Canterbury var italieneren som endte opp som erkebiskop i normannernes nyerobrede England. Mens hans ytre liv bar preg av sin tid intense konflikt mellom keiser og pave, var hans indre liv en lengsel etter å forstå den intellektuelle bredden og dypet i den tro han hadde fått som gave. Jesus er svaret for alle kristne teologer, men hva er spørsmålet? Anselms bok «Cur deus homo» (Om hvorfor Gud ble menneske) bar frem en teori som forklarer hvorfor Jesus måtte dø. Anselm tekst, som kanskje er den mest innflytelsesrike teologiske teksten mellom Augustin og Luther, er kontroversiell. I Proslogion legger han frem det ontologiske gudsbeviset, han forsøker å bevise Guds eksistens ut fra ren fornuft, uten henvisning til den fysiske verden eller empiriske bevis. Anselm definerte Gud som "det største som kan tenkes", og argumenterte for at hvis vi kan tenke oss noe som er det største, må dette også eksistere i virkeligheten. For hvis det bare eksisterer i tanken, kunne vi tenke oss noe større – nemlig noe som både eksisterer i tanken og i virkeligheten. Derfor må Gud eksistere. Dette argumentet har vært gjenstand for mye diskusjon og kritikk gjennom historien, blant annet fra tenkere som Thomas Aquinas og Immanuel Kant, men det har også hatt en betydelig innflytelse på både teologi og filosofi.  

Den norske utgaven er oversatt fra engelsk av Dag Gundersen Storla og er gjennomgått og kontrollert i forhold til den latinske grunnteksten av professor Jan Schumacher.

Hør Ulest-podcasten her: https://open.spotify.com/episode/41qAUHS96G5mMw7zV7JkjD