Altfor få tør å uttale seg offentlig om temaer som kjønn og overgrep. Altfor få anmelder overgrep. Hvorfor er det slik? Heidi Helene Sveen har gransket hvordan kvinner blir møtt når de forteller om seksuelle krenkelser, enten det er i rettsalen, i avisene eller på Facebook. Ofte møter de beskyldninger eller bagatellisering: Overgrepene kunne de selv ha avverget, sjikanen burde de ha ledd av. Kort sagt: Såpass må du tåle. Hva gjør det med oss når vi blir vitne til en så hard retorikk? Hva gjør det med overgrepsofrenes syn på seg selv? Og bidrar mediene til å løfte fram ofrenes stemmer, eller skremmer de befolkningen fra å delta i debatten?