88 år gamle Sverre Bungum har noko å fortelje dei som sit med ansvaret for nasjonal eldrepolitikk. Gjennom sju essay møter vi eit sterkt engasjement og opprør mot utviklinga innan eldreomsorga i landet vårt. Under påskot av at nasjonen ikkje har råd til institusjonsplassar, vert ansvaret for pleie og hjelp til dei som treng det, i aukande grad pressa over mot pårørande og frivilligheita. Storsamfunnet sviktar dei svakaste.

Det er ei dyster bok som samstundes rommar personlege erfaringar fortalde med Bungum si unike evne til skråblikk, ironi og humor.

Boka er eit innspel i samfunnsdebatten og bør så visst lesast av alle som er opptekne av eldreomsorg.