Forfatteren har skrevet en sterk og rørende bok om hvordan hun gjennom prøvelser og vonde opplevelser har opplevd Guds kjærlighet og trofasthet som har båret igjennom alt. Den er først og fremst skrevet som en håndsrekning til andre kvinner.

I forordet skriver hun: "Du – i likhet med mange andre – lurer nok på hvorfor bokens tittel er snudd på hodet? For det er vel roser som har torner, ikke sant? Det er gjort slik fordi jeg fikk en del tornestikk tidlig i livet som har etterlatt sine spor. Disse får du presentert først, i bokens siste kapitler kommer rosene, og de er det mange av.

Nå når jeg er i livets høst, ønsker jeg å meddele min livshistorie, den vil ellers bli borte sammen med meg. Dessuten er det mitt høyeste ønske at boken kan bli til hjelp for noen i deres eget tornekratt. Aller mest ønsker jeg at historien skal bli til oppmuntring for noen, ung som gammel, samt gi håp til den som har mistet det.

Men først av alt tenker jeg på mine egne elskede barn, at de skal få boken som en arv fra sin mor. Vær snill å tro meg når jeg sier at jeg ikke på noen måte er ute etter din medlidenhet. Jeg har det godt og sier som en forfatter: «Det er aldri for sent å få en god barndom.»