Atomtrusselen preger igjen verdenspolitikken. Dommedagsklokken står nærmere midnatt enn på flere tiår, stormaktsrivalisering blusser opp igjen, nedrustnings avtaler svekkes og arsenaler moderniseres.

Våre nye geopolitiske spenninger har gitt fornyet aktualitet til Günther Anders’ (1902–1992) analyser av «endetiden» – epoken som ble innledet da menneskeheten for første gang fikk makten til å utslette seg selv med atombomben. Vi lever heretter med verdens undergang som permanent mulighet. Vår moralske oppgave er ikke å avskaffe ende tiden – det er ikke mulig – men å sørge for at den varer så lenge som mulig.

Ifølge Anders viser atombomben hvordan moderne teknologi sprenger rammene for vår moralske forestillingsevne. Vi er små ledd i komplekse teknologiske og byråkratiske virkeligheter vi ikke lenger forstår, som samlet kan frembringe ødeleggelse og grusomhet i et omfang vi ikke evner å forestille oss.

Anders’ analyser av ansvar, teknologi og maktkaster lys ikke bare over atomtrusselen, men også over klimakrisen, fremmedgjørende teknologier og de politiske strukturene som forverrer dem. Anders fremstår i dag som en av det 20. århundrets mest radikale og fremsynte teknologikritikere.

Oversatt og med etterord av Hannah Winther

Design: Marte Meling Enoksen