Sjokkerande om vår nære kulturhistorie. «Jeg fatter ikke at vi kunne gjøre noe så dumt. Det er jo å gi alle argumentene til motparten. Den som har tent det første bokbålet, er for alltid skjendet.» Ole Paus I Europa har bøker brunne i minst 800 år. Makthavarar og opprørarar har brent skrifter for å fjerne tru og meiningar, kunnskap og kultur. I «Brent ord» avslører forfattaren at det brann fleire bokbål mot språk i Noreg enn i noko anna vestleg land i fredstid på 1900-talet. Dei som meinte dei representerte fleirtalet, brukte fysisk og symbolsk vald mot språk dei ville utrydde eller ikkje ha noko med å gjere. Bøker på nynorsk og samnorsk blei brende, hengde, drukna og jordfesta av di dei var skrivne på feil språk. Brennarane var unge menneske med den høgaste allmennutdanninga i landet. No kjem dei til orde. Dei som meiner at dei fekk rett til slutt. Dei som tvilte då dei tende på. Ho som nekta å vere med. Han som bed om orsaking. Politiske miljø leika med elden og skapte eit meiningsklima som gjorde det lett å tenne på. Forfattaren går tett på båla som brann, dei som tende fyrstikkene, og kva båla førte til. Etter «Brent ord» er ikkje norsk kulturhistorie om vår nære fortid det den var.