Rettstegneren Ane Hem portretterer drapsmenn og overgripere, dommere og jurymedlemmer, vitner og pårørende. Samtidig får hun et unikt innblikk i rettsvesenet. Sakene hun er med på å dekke, blir ofte slått stort opp, men tegneren uroer seg over alt som mangler i det samlede bildet av retten som formidles til offentligheten.

Tegneren bestemmer seg for å søke svar på spørsmålene hun brenner inne med, og læringskurven blir bratt. Sakene hun følger opp, forgrener seg inn i fengselet, tilbake til et åsted, til politikammeret, til de sakkyndiges beslutninger om tilregnelighet, til en av de mange nemndene der menneskeskjebner avgjøres bak lukkede dører.

Med tegnerens følsomhet for visuelle detaljer beskriver Et spørsmål om skyld en personlig dannelsesreise gjennom den norske rettsstaten. Det kan være grunn til å advare om sterke inntrykk.

Fantastisk sannkrim! Rettstegneren som vanligvis kun tegner utdrag fra retten, har klart å skape helhetsbildet. (...) Denne forfatteren gir oss innsyn i det usagte. Lar de som ikke vanligvis får taletid i dagspressen, mulighet til å fortelle og reflektere. Hun balanserer elegant mellom fakta og følelser. Er respektfull, men samtidig kritisk. Slik makter Ane Hem å gi et nytt, kall det gjerne helhetlig, bilde av rettssystemet.

Tanita Saranya Landgraf, Aftenposten

«Bokas rike samfunnsmessige og kulturelle klangbunn gjør den til noe av det mest spennende og lærerike jeg har lest om juss. Den er formet som en erkjennelsesreise. (...) Underveis imponeres jeg av hvor godt forfatteren klarer å kombinere saklighet og juridisk innsikt med personlige betraktninger. Formidlingen av Ane Hems subjektive reaksjoner, skildringen av møter på kafeer, av interiøret i tingretten, ansiktsuttrykk og kroppsholdninger - alt bidrar til å gjøre «Et spørsmål om skyld» til en litterær opplevelse, idet teksten nærmer seg romanens form. (...) Boka er spennende som en kriminalroman ...» Tom Egil Hverven, Klassekampen

«Boka er godt skrive. Kan hende er det teiknaren i Hem som styrer måten ho skildrar personar, stemningar og samtaler på? Det er iallfall svært sanseleg, og uvante detaljer kjem fram. I tillegg veit ho korleis ho dramaturgisk skal bygge opp ein tekst slik at lesaren blir dratt mot neste side, nærast som ein krimforfattar. Berre til skilnad at dette ikkje er fiksjon, det er levd liv.» Oddfrid Skorpe Tennfjord, Tidsskrift for norsk psykologforening