I fire ti-år ble etterkrigs Europa preget av politisk og geopolitisk terrorisme. Vest-Tyskland, Frankrike og Italia ble rammet av nasjonal terrorisme ut fra venstreekstreme politiske motiver. I Nord-Irland kjempet IRA for gjenforening med republikken Irland, fordi britene beholdt NI som britisk provins fra 1921, og ETA kjempet en selvstendighetskamp for Baskerland som ligger nord i Spania og sør i Frankrike. I Vest-Tyskland ble gruppen «Baader-Meinhof» med Andreas Baader og Ulrike Meinhof som ledere, den første grupperingen som angrep staten ut fra politiske motiver i 1970. De hadde sitt utspring fra «2. juni bevegelsen» som ble dannet i 1967. Baader-Meinhof var et media begrep. De betegnet seg som Rote Armee Fraktion (RAF) og hadde bånd til Øst-Tyskland. I Italia ble De Røde Brigader dannet i 1971. Det var en marxistisk organisasjon som angrep statlige institusjoner og politiske partier ut fra ideologiske motiver. I Frankrike ble den ultra-venstreradikale terrorgruppen, Action Directe dannet i 1979. Den hadde røtter tilbake til «mai -68». For de revolusjonære gruppene hadde ikke individet absolutt egenverdi. Det eneste betydningsfulle var kollektivet, det abstrakte tankesettet gjennom en ideologi som definerer proletariatet som eneste verdige menneskelige enhet. Når sprengstoff ble kombinert med ekstremisme som fikk tilgang til aviser, radio og tv, ble det mulig for små grupper å få mye oppmerksomhet. I gjennomsnitt ble 0.7 menneske drept hver dag kontinuerlig fra 1968 til 1998 i politisk og geopolitisk terrorisme i Europa.