Foretaksstraff inneholder en analyse av grunnvilkårene for å straffe foretak, typisk aksjeselskaper, og de historiske, rettspolitiske og moralske forutsetninger dette ansvaret hviler på. Foretaksstraff står i et spenningsforhold til strafferettens tradisjonelle system. Dette har sammenheng med at strafferetten er nært forbundet med moralske forestillinger om klander. Klander og skyld er tradisjonelt knyttet til menneskelige handlinger og bevissthet. Dette er egenskaper som et foretak som sådan mangler. Grunnvilkårene for et personlig straffeansvar passer derfor ikke her. Samtidig er praktisk talt all næringsvirksomhet organisert som foretak. Dette skaper et preventivt behov for foretaksstraff for lovbrudd som begås i slik virksomhet.

I norsk strafferett er spenningsforholdet søkt løst gjennom en særegen ansvarskonstruksjon i straffeloven § 48a. Utgangspunktet er et representasjonsansvar; det vil si at foretaket identifiseres med en fysisk representants lovbrudd. Bestemmelsen inneholder videre en regel om kumulasjonsansvar; det vil si at foretaket straffes for summen av flere fysiske personers atferd. Endelig inneholder bestemmelsen innslag av et organisasjonsansvar; det vil si et ansvar for svikt i organisatoriske systemer som skal forhindre lovbrudd.

Med dette som utgangspunkt analyseres blant annet følgende problemstillinger: Hvilke representanter kan foretaket identifiseres med, under hvilke omstendigheter må representantens lovbrudd anses begått på vegne av foretaket, i hvilken grad må representanten oppfylle vilkårene for et personlig straffansvar, hvilken betydning skal det ha for foretaksansvaret om det foreligger systemsvikt eller ikke, hvordan skal ansvaret plasseres i konsernforhold og hvilke konsekvenser får det at foretaket har gjennomgått organisatoriske endringer (typisk fusjon) etter lovbruddet men før det foreligger rettskraftig dom. Foretaksstraff problematiserer også foretaksansvarets moralske legitimitet og forholdet til skrankene mot objektivt straffansvar etter Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 (2).