Hvem var Howard Philip Lovecraft? Eller mer presist: Hva var det særegne ved ham som førte til en rekke usedvanlige fortellinger i grenselandet mellom menneskers dagligliv og det utenomjordiske? Noe av svaret ligger i bokens tittel: «Mot verden – Mot livet». Det som kjennetegnet Lovecraft var en påtrengende ensomhet, en overbevisning om å ha mislyktes – livet og verden var ikke for ham – eller motsatt – at hans sjelelige disposisjoner langt overgikk eller knapt ga utslag på verdens livspuls. Hvorfor gikk han ikke under i drukkenskap og depresjon? Vel, han var en gentleman, oppdratt til ikke å gjøre vesen av «uvesentligheter»; legg til en uvanlig rik drømmeverden og evne til å skape sin egen virkelighet; den kom først til uttrykk i hagen han laget som barn. Han bygget kanaler, drenerte, anla solur, gangstier, og stelte med den inntil han sorgtung ga den videre til en yngre nabogutt fordi 17-åringer ikke leker med «liksomhager». Evnen til å skape «liksomverdener» beholdt han og videreutviklet til perfeksjon. Hans verk fornyet skrekklitteraturen; fortellingene har inspirert svartmetallmusikken, filmer, spill, og selvsagt vært en ledestjerne for andre forfattere i skrekk- og science fiction-sjangeren.

Dette er den andre boken Michel Houellebecq har skrevet om en annen forfatter. Den norske utgaven baserer seg på en utgave fra 2004. I 2017 utga han en bok om den tyske filosofen Arthur Schopenhauer; den kom på norsk i 2020 hos Solum Bokvennen. Her tar han opp og kommenterer utvalgte passasjer, som han selv har oversatt, fra Schopenhauers hovedverk Verden som vilje og forestilling. Felles for bøkene er at vi introduseres for to interessante forfatterskap, og at vi blir kjent med Houllebecq som leser og litteraturformidler av klasse – i sin helt umiskjennelige stil – selvsagt.