Akademia har de siste årene gjennomgått omfattende endringer. En ny akademisk organisasjonsretorikk og et tiltagende press utenfra preger forskerens hverdag og forskningens tematikk og metode. Utdanningsreformer vektlegger forskningens nytte for samfunnet, og gjør kunnskap til en vare. Stadig skiftende satsningsområder definert av departement og eksterne oppdragsgivere gjør «fleksibilitet», «innovasjon», «tverrfaglighet», «nytte» og «kreativitet» til egenskaper som verdsettes hos kunnskapsprodusentene. Har vi bruk for humaniora i denne utviklingen?

Dette er en bok som gir oss et glimt av humanioras mulige retninger i et vitenskapsteoretisk, forskningspolitisk, historisk og aktuelt perspektiv. De forskjellige bidragene i denne antologien undersøker hvordan humanioras tradisjonelle mandat kan overskrides. Ikke i retning av instrumentalisert «innovasjonsforskning», med økonomisk vekst som eneste mål og målestokk, men i retning av mer komplekse forståelser av humanvitenskapenes tradisjonelle objekter: teksten, historien og den menneskelige verden.

Det er ingen tvil om at humanioras fremtid i stor grad vil avhenge av dens evne til å tilpasse seg den pågående utviklingen i det nye akademia. Men hvordan kan humaniora finne sin nye rolle uten å miste sin egenart? Hvilke sosiale, kulturelle og politiske utfordringer står fortolkningsvitenskapene overfor i møte med globaliseringen? Og hvilke faglige og vitenskapsteoretiske problemer oppstår? Svekkes humanioras posisjon i kampen om forståelsen av menneske og samfunn? I denne antologien lokaliseres tendenser som er karakteristiske for vår tid og vitenskapen som skal forstå denne tiden.

Boka passer for studenter i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, forskere og andre med interesse for vitenskapsteoretiske- og forskningspolitiske diskusjoner.