Jeg foretrekker å sammenligne menneskerettslig helse, som er lik individets og samfunnets demokratiske helse, med helse- og sosialfag.

Vi har i Norge et omfangsrikt sett med menneskerettighetslover, tilsvarende vi har omfangsrike sett med helse- og sosiallover. Under helse- og sosiallovene finner vi enorme tiltakspakker; politiske strategier, bevilgninger og budsjett; et landsdekkende helsevesen og et ditto sosialvesen, med utdannelse og kvalifiseringskrav, forskning, folkeopplysning osv.

Under menneskerettighetslovene er tilsvarende tiltakspakke tom.

Begrepet «Menneskerettighetsvesen» finnes ikke. Allmennpraktikere i menneskerettigheter er ikke definert. Kommunene har ikke egne strategier. Menneskerettigheter er et fagfelt lagt i dvale. Mens forsvarsbudsjettet skal økes til

2% av BNP. - Til 3% av BNP. - 5% av BNP.

Dette er menneskerettighetenes paradoks.

Læren, slik den er formulert i Verdenserklæringen, er vakker og gjennomtenkt. Men mangler virkeliggjøring,

implementering. Klinisk menneskerettighetsarbeid er et ukjent begrep.

Bernt K. Hauge