I dødsannonsen kunngjør vi våre nærmestes død, konvensjonsbundet, men ikke uten et individuelt avtrykk. Av dødsannonsens ord- og symbolvalg og det den informerer eller ikke informerer om, røpes både den enkeltes og samfunnets mer allmenne holdning til døden. Geir Wiggen har studert norske dødsannonser fra begynnelsen til slutten av 1900-tallet, og i denne boka gjør han greie for det som på ulike tidspunkt og i ulike aviser karakteriserer dem. Det gjør han med utgangspunkt i annonsenes verbvalg og verbaltillegg, men han trekker òg inn andre deler av annonsene, så de i alt framstår som interessante speil for viktige tendenser i samfunnsutviklinga, mentaliteter og livssyn. I alle deler jamfører han det han finner, med tilsvarende sider ved dødsannonser i andre europeiske og i amerikanske samfunn.

Denne dødsannonse-studien har ikke bare egenverdi som et bidrag til nyere språk- og mentalitetshistorie eller som innspill til helse- og sosialpolitisk og kirkelig (dogmatisk og pastoral) oppmerksomhet og ettertanke. Den tematiserer også det språksosiologiske område som gjelder språk (språkbruk) og religion (livssyn). Det har fått mindre oppmerksomhet i nordiske fagmiljø enn ellers i verden, og det rommer mange emner som fortjener bedre vitenskapelig belysning.